fredag, juni 08, 2012

Lettelse

Idag har jeg våknet med en enorm lettelse innvendig. De siste ukene har vært utfordrende, ja - egentlig de siste sju månedene. Jeg har ikke skrevet så mye om svangerskapet i det siste - det har vært naturlig å skille de ulike tingene jeg står i fra hverandre - men jeg har et innlegg på trappene som omhandler det å være gravid igjen etter en dødfødsel. Jeg har fått et spørsmål på mail fra en annen englemamma som nylig har mistet barnet sitt, i tillegg er det flere som har lurt på om jeg kan skrive noe rundt dette. Det kommer mer.


Den siste tiden har vært spesielt tøff. Ettårsdagen til Amélie og møtet med den rå sorgen igjen én ting, men det at jeg i dette svangerskapet har morkaken liggende foran mot magen, har vært en stor påkjenning. Mye større enn noen kan forstå. Det har vært dager der jeg knapt har kjent liv, helt frem til forrige uke. Inntil et visst punkt har jeg is i magen - det må man bare ha - men når det går utallige timer mellom hver bevegelse i uke 31 og en halv (!), og aktiviteten du kjenner bare er som nesten livløse romsteringer, da kommer uroen for fullt til slutt. Slik hadde det vært for enhver mamma, men for meg er dette situasjoner som tar ekstremt på. Det er bare jeg som kan redde babyens liv. Bare jeg som kan kjenne etter og si fra i tide. Denne byrden hviler over meg på en måte jeg ikke klarer å forklare. Ansvaret er tungt, det er ensomt, og det har røtter i sjokket rundt Amélie og selvanklagelser fordi jeg ikke merket at noe var galt. Det tar på å kjenne etter og tolke enhver vibrasjon som kroppen sender ut når du er urolig og full av skrekk. Hvorfor er han så stille? Så lenge...? Sparer han på kreftene fordi det er noe galt? Det er slitsomt å dra inn til sykehuset når du ikke kjenner nok liv;  skaffe barnevakt, sitte og vente på føden, forholde seg til andre leger enn de som følger meg opp, forklare, føle seg liten og sårbar, vente på eventuell skjebnesvanger beskjed på ultralyd... - på samme undersøkelsesrom som vi fikk beskjeden om at jenta vår var død.

Jeg møter heldigvis forståelse, både på grunn av min bakgrunn og fordi det er et problem det at morkaken tar av for såpass mye bevegelse, men etterpå kjenner jeg meg helt utslitt. Jeg går først i taket av lettelse når jeg får svar på hvorfor det er så lite liv - lillebror har noen ganger snudd seg i tverrleie eller seteleie med beina innover og med ryggen ut mot magen (noen ganger kjenner jeg ingenting; det er som om han ikke lever) - men så kommer utmattelsen. Kroppen min har jo vært i helspenn opptil en til to dager, fordi jeg har forsøkt å ha is i magen samtidig som jeg har kjent på byrden rundt det å si fra hvis aktiviteten har endrer seg merkbart. Da kommer gjerne tårene - midt i at jeg prøver å legge meg for kvelden og gjøre klart ting til neste jobbdag. Etter en stund sovner jeg - med noen avbrytelser i løpet av natten, slik alle gravide i tredje trimester har - og så stresser jeg avsted til pliktene neste dag. Jeg har jobbet mandag, tirsdag og onsdag, og jeg har klart det og ønsket å klare det. Torsdager har jeg vært på kontroll, i tillegg til at jeg fortsatt samtaler med jordmor hver tredje uke. Fredag har vært dagen jeg har kunnet hente meg litt inn igjen. Jeg er tilnærmet normal på jobb. Tidvis ukonsentrert, men smilende mot elever og kolleger. Det er godt å kunne fokusere på andre ting, og jeg trives med arbeidsoppgavene mine, men de siste ukene har det indre stresset økt voldsomt. Reaksjonene har som regel kommet hjemme. Forrige uke toppet det seg. Stille gutt i magen i uke 31 + 2 og gjenopplevelsen av sjokkdagen 31.mai var ingen lett situasjon.


Igår ble det bestemt at jeg skal over på 100 % svangerskapspenger de siste to ukene før ferien. Det er derfor jeg er lettet. Jeg er full av dårlig samvittighet overfor jobb - jeg har en fantastisk arbeidsplass og jeg skulle gjerne bidratt med det som var planlagt disse ukene - men lettelsen overgår alle andre følelser. Det er som om en vond knute på innsiden er løst opp. Skuldrene har senket seg og jeg er nesten på gråten av... - ja, lettelse. Jobben min er viktig, men babyen min og hvilken tilstand jeg er i før igangsatt fødsel i uke 38, barseltid og eventuelle reaksjoner som måtte komme, er mye viktigere. Denne gangen får jeg ingen rolige dager for meg selv før fødsel fordi den skjer i juli når Jesper er hjemme fra barnehagen. Jeg forstår jo at det er slik når man har flere barn, men akkurat denne gangen kjenner jeg meg desperat på hvile og mobilisering til det som skal komme. Jeg savner å være uthvilt.

Idag skinner sola, og jeg har inntatt en rolig frokost med ferskt brød og deilig kaffe. Mr Amélie har tatt ut en avspaseringsdag og skal bl.a male andre strøk på verandarekkverket. Jeg har ingen kontroll jeg skal på, ingen avtaler og ingen plikter. Lillebror snudde seg i hodeleie igjen her om dagen, og der har han forblitt. Jeg kjenner tydelige spark og ser magen bevege seg. Rimelig stor kontrast til "stilledagene". Jeg skjønner til og med hvordan han ligger og kan gjenkjenne kroppsdeler som en liten fot, en hoftekam... - nei, det er bare svimlende å tenke på at inni meg ligger vårt tredje barn som snart skal ut i verden. Bare 5-6 uker til... Håper så inderlig han ikke snur seg igjen.

Nå skal jeg ta en lang dusj og komme litt i gang med dagen. Ønsker dere en fin dag - uansett hvor dere er eller hva dere driver med! Og til den der ute som har det tøft: Hold fast på håpet!



13 kommentarer:

Anonym sa...

Hei!
Er fast følger av bloggen din, men har ikke lagt igjen en kommentar tidligere. Har dere ofte i tankene og gleder meg med dere i vente på en lillebror. Vil bare si at du skriver utrolig bra og setter ord på mange vanskelige temaer og situasjoner. Skjønner godt engstelsen, selv om jeg ikke har opplevd det samme. Jeg har en flott gutt som er 3 år og vi koser oss masse med han. Han skulle også ha blitt storebror i sommer, men det endte i en abort. Så ble vi gravide igjen og det ble nok en abort. Med disse erfaringene, så kan jeg litt skjønne hvordan det da tar på å være gravid etter et englebarn... selv om min erfaring sikkert må ganges med 1000! Men som du sier, så må man ikke miste motet :) Lykke til og ønsker dere en fin og koselig sommer.

Hilsen nabobyen

AM sa...

Hei!
Det er lenge siden jeg har lagt igjen kommentar nå, men vit at jeg har deg i tankene og at jeg leser hvert eneste innlegg du skriver! Ordene dine er så sterke og modige og du er så utrolig tøff! Jeg beundrer deg!

Håper du får ladet batteriene nå før fine lillebroren kommer til verden i juli!

Stor klem fra AM :)

Beate sa...

Kjære deg- du skriver så innmari bra!! Du setter så fint ord på tankene dine. Har du vurdert å skrive bok?

Klem fra jordmor-Beate

Tamsin North sa...

Med halvannen måned igjen så er det jo sent å komme med dette nå, men jeg kom plutselig på at for deg hadde det jo vært veldig godt å ha mulighet å lytte på hjertelyd hjemme når du følte behov for det. Noe som dette, kanskje? http://www.amazon.com/AUMANI-fetal-doppler-Mini-monitor/dp/B0085WX6CY/ref=sr_1_4?s=hpc&ie=UTF8&qid=1339164375&sr=1-4 Hadde jeg tenkt på det før, så skulle jeg gjerne ha sendt deg en!

Klem og gode ønsker i de kommende uker fra oss!

Anonym sa...

Hei.
Jeg leser bloggen din hver dag. Deres historie har rørt meg dypt, og ikke sjelden renner tårene mine når jeg leser det du skriver. Som du er jeg småbarnsmor, vi har ei jente på 1,5 år og jeg er gravid igjen. Når jeg blar meg tilbake i arkivet ditt kan jeg føle meg som deg for et drøyt år siden. Spent på nummer to, ubekymret, fremtidsglad. Ingen vet hva morgendagen bringer. Din historie gjør meg jo bekymret for at noe lignende skal skje oss, men først og fremst får den meg til å sette pris på alt det gode i livet mitt. Så du skal vite at det du skriver ikke kun skremmer oss gravide. Det føles veldig viktig for meg å lese. Og at du skriver får meg til å bry meg om dere - en familie jeg aldri har møtt. Jeg håper så inderlig det går bra med dere fremover. Vennlig hilsen en fast leser i Oslo

Elin Maria sa...

Stor klem! <3

Livet, døden, kjærligheten og bamsemums sa...

Så godt å høre at junior rører mer på seg, føler med deg i engstelsen og ansvaret. Unner deg gode dager framover! Stell pent med deg sjøl, det er den viktigste jobben:)

Linda sa...

Kjempeflott at du endelig kan senke skuldrene og slappe av! Jeg synes det er utrolig at du har orket å gå i jobb så lenge, etter de voldsomme belastningene du har vært igjennom! Men nå må du samle krefter til fødselen og tiden etterpå.
Håper lillebror holder seg i hodeleie fremover, og fortsetter å gi mor noen livstegn hver dag!

Klem Vestlandsmaur!

Ellen sa...

God morgen på lørdagsformiddagen!
Fint å lese innlegget ditt, godt å vite at du kjenner lillebror litt mer i magen, håper det vedvarer med større bevegelser så du får noen litt roligere dager og uker. Nå er det virkelig ikke lenge til du har han i armene dine!
Ønsker deg en riktig god helg og en deilig lørdag!
Her hos oss har vi fått en rolig start på dagen med soving helt til kl 8, og deretter barnetv og kaffe i senga. Det er luksus det. Nå snurrer vaksemaskinen og i ettermiddag blir det bursdag hos familie.
God klem fra Ellen

Ingrid sa...

Så godt å høre at du blir hjemme frem til fødselen. Et klokt og riktig valg.Nyt dagene fremover, skjønner så godt at det er en påkjenning det du er gjennomgår nå. Innleggene dine rører meg så dypt!Ønsker dere det beste fremover!!

Anonym sa...

kjære H! Jeg leser fortsatt innleggene dine, og tårene triller ofte.... Jeg husket på dere den 2.juni også - men fikk ikke skrevet noe da, for jeg var i bryllup i sverige...! Jeg får ofte veldig lyst til å gjøre MASSE fint for dere - kjøpe fine blomster, bake, sende noe i posten osv... men det er ikke så lett å få til i praksis! Men hvis det er sånn at det er tanken som teller - ja da har dere fått mye fint av meg! ;) :) det jeg prøver å si da, er at jeg tenker mye på dere, selvom jeg ikke legger igjen så mange kommentarer og sånn!....

som de andre sier her - du er så modig, tøff og sterk! og GOD!! jeg beundrer deg jeg også! .... At du nå skal være hjemme fram til fødsel synes jeg er veldig bra, og synes også det er utrolig at du har jobbet så mye så lenge! BRA at du nå kan senke skuldrene og ta det med ro! :) ..... sett deg selv først litt og!! viktig det! .......

så er det en annen ting jeg må spør om - noe som plutselig slo meg her en natt! ..... jeg ble plutselig redd for at jeg uttaler Amelie feil!.... Jeg vet jeg skriver det feil noen ganger - for jeg finner ikke den apostrofen eller hva det heter!....men .... jah! Jeg har tenkt at det uttales slik som fra filmen - men lenge siden jeg har sett den, so...ble usikker! Jeg uttaler det "am-me-li" , men er det am-mE-lie - med trykk på E, litt som Amalie?? .... du klarer sikkert å forklare det bedre enn meg....! jeg vil jo gjerne si det riktig!! håper ikke dette ble for "bust på" - som sagt, jeg ønsker å si det på rett måte. Jeg er ikke på langt nær så flink med ord som du, så jeg føler liksom at det blir så "hardt" når jeg skriver nå.... men jeg MENER å være mild, forsiktig, respektfull og, jah....! ....... god klem til deg og dine! ønsker deg fantastiske dager framover - masse liv i magen, en god god fødsel, deilig sommer og barselstid... ja, jeg ønsker dere jo ALT godt!! <3 klem fra Liv T

Anonym sa...

Jeg ønsker deg gode fine dager fremover nå. Slapp av så mye du kan;) Det er deg vel unt. Jeg er så imponert over deg. Tenk, nå varer det ikke så lenge til du har lillenurk i armene. Og for en herlig følelse. Det finnes virkelig ikke noe bedre synes nå jeg..( Synd mannen mener vi ikke skal ha flere nå..;))

Klem Anja

Anja sa...

Klemmer til deg!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen