fredag, mars 30, 2012

Lammende frykt. Om traumer og den tynne linjen

Etter at vi mistet datteren vår i sommer og jeg måtte gjennom en dødfødsel, bruker jeg bloggen til å bearbeide sorgen, savnet og noen av de mange prosessene som følger etter å ha opplevd et slikt sjokk. Jeg er nå gravid med mitt tredje barn, og svangerskapet er ganske annerledes enn de to første. Idag ble det et veldig ærlig innlegg om det å oppleve frykt, så dersom du er gravid og synes det blir for vanskelig å lese, vil jeg råde deg til å hoppe til andre innlegg.


Nye tøffe dager. Denne uka har vært energitappende og slitsom; regelrett helt grusom. Da jeg endelig hadde klart å finne igjen litt av freden i helga som var, veltet nye bølger av lammende frykt over meg. På tirsdag ble det roligere i magen. Mye roligere. I begynnelsen var jeg ganske avslappet. Jeg hadde jo erfart uken før at stillstand ikke trengte bety det verste, i hvertfall ikke i uke 21.

Men så gikk timene. Jeg våknet dagen etter uten å kjenne et eneste dult eller spark. Vel, det kommer vel i løpet av dagen, tenkte jeg. Jeg dro på jobb etter en natt med heller dårlig søvn, men merket at nervøsiteten begynte å få feste. Jeg underviste, pratet, smilte og var flink lærer, men hele tiden med en nagende uro og med kroppen i beredskap. Er det noe galt? Hvorfor kjenner jeg ingenting? Morkaka ligger jo foran på magen, og jeg erfarte forrige uke at stillstand kunne oppstå, men hvorfor økte aktiviteten plutselig i helga da? Nå har det jo gått enda en uke. Hva betyr dette? Går det an å kjenne så tydelige spark den ene dagen, for deretter å ikke kjenne en ting dagen etter?

Jeg hadde enda en time, så lunsj - nå måtte det vel begynne å skje noe. Men nei, tyst fra lillebror. I lunsjpausa måtte jeg inn og google "uke 22 og varierende med liv" og kunne heldigvis lese om flere som hadde erfart at det kunne bli stille, spesielt de med morkaka liggende foran. Jeg prøvde å prate fornuft til meg selv. Du hørte hjerteslagene på mandag. Du har ingen tegn til infeksjon. Du har ikke vondt i magen. Morkaka fungerer som en buffer. Du går på blodfortynnende. Du har ikke ikke hatt GBS hele svangerskapet. Det er lite sannsynlig at du skal oppleve en dødfødsel to ganger på rad. Og kjente du ikke noe som lignet bevegelse istad?

Fornuft er vel og bra. Rasjonelle tanker kan hjelpe. Jeg er i tillegg en ganske fornuftig person. Men - jeg mistet jenta mi i niende måned. Totalt uten forvarsel. Selv med et eksemplarisk helsekort. Jeg hadde ikke en gang merket tegn til mindre liv før et par timer i forkant av jordmortimen den skjebnesvangre dagen. Bang! Plutselig var barnet mitt dødt. I kroppen min pulserer vissheten om at fornuft, perfekte prøver og sannsynlighetsberegning til syvende og sist ikke har noen ting å si. For lynet kan faktisk slå ned. Livet kan være så nådeløst. Lykke kan snu til den den dypeste sorg i løpet av sekunder. Jeg har opplevd et sjokk og et traume. Derfor er kropp og sinn i beredskap. Antennene står i spenn - akkurat nå hele tiden. Jeg vet at det verste av det verste kan skje selv om det er lite sannsynlig. Derfor hjelper det ikke å vite at jordmor fant hjertelyd på mandag, for hjertet kan slutte å slå på tirsdag. Og selv om det denne gangen er gjort konkrete tiltak i forhold til skremmende sykdomsbilder som kan utvikle seg (blodpropper og GBS-infeksjon), har jeg lest så mange historier på Englesiden, at jeg dessverre kjenner til for mange andre skumle scenarioer. Derfor varer bølgen av fornuft bare en kort stund, for det eneste kroppen og hodet mitt leter etter, er de konkrete tegnene på at barnet mitt lever. Jeg må ha beviset på at den tynne linjen mellom liv og død ikke er kappet over. Jeg må kjenne det, vite det - i hvertfall når jeg først har begynt å kjenne så tydelig med liv.

Når den angstfylte snøballen først har begynt å rulle, kommer svimmelheten. Ikke den gode, men den vonde og kvelende. Kroppen min står i spenn og alle lamper lyser: Barnet er dødt! Barnet er dødt! Hva gjør du nå? Ja, hva gjør jeg nå? Igjen kommer tankene om gravsteinen som det ikke er plass til to navn på. Hva gjør vi med begravelsen? Hvordan skal jeg overleve dette? Nå som jeg har kommet så langt, både med sorgarbeidet og med selve svangerskapet etter dødfødselen. Skal jeg måtte begynne helt på nytt? Jeg kjenner inni meg at traktorsporet av sorg og savn, av urettferdighet, spørsmål, sinne, frykt og lammelse - det som jeg nitidig har jobbet med å fylle igjen -står i fare for å bli kjørt opp på nytt. Og da blir det virkelig dypt. Da blir alt det vonde enda vondere. Fallet blir dypere, veien til å reise seg på nytt enda lengre. Nå som jeg har kommet så langt! Nå som jeg kjenner gleden og håpet igjen. Kan det virkelig gå an å oppleve det to ganger? Jeg klynger og klamrer meg til at det kan bare ikke skje, det kan bare ikke skje - Gud passer vel på meg nå? - men så vet jeg jo også at det finnes de som faktisk har opplevd dødfødsel to ganger. Det finnes noen av dem inne på Englesiden. Og naboen vår i det lille huset opplevde det for mange år siden. Og bestemoren til mammaen til to elever jeg har hatt. Skal jeg bli en av disse? Det roper hjerteskjærende inni hele meg der jeg sitter ved kontorpulten min, skriver jobbmail og leser sakkyndige rapporter.

Det er veldig brutalt å skrive om dette. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å skrive så detaljert. Ikke vil jeg syte for mye, ikke vil jeg skremme noen. Jeg skulle skrive kort om frykt, og deretter fortelle at jeg igår kjente godt med liv igjen og at jeg gleder meg over påskeferien som har begynt. Men når uka har vært en så stor påkjenning som den har vært, og frykten enda ikke er ute av systemet, er det vanskelig å stoppe når jeg først setter ord på dette. Mulig jeg klarer å skrive av meg litt av skrekken? Kanskje gir jeg en stemme til de som har opplevd sjokktraumer?

Jeg har i grunnen aldri helt skjønt dette med traumer. Jeg har villet forstå, men jeg har fornuftsmessig tenkt at det må kunne gå an å jobbe seg ut av vonde opplevelser ved hjelp av samtale, åpenhet og terapi. Og jeg har ikke helt skjønt at man kan være redd for brann og tyveri, når det kanskje er noe helt annet personen har vært utsatt for. Det er nok mulig å jobbe seg videre, men jeg forstår nå med hele meg at det tar tid å få traumatiske opplevelser ut av kroppen. For kroppen husker. Du kan være så fornuftig du bare vil, men når kroppen og den underbevisste delen av deg lyser rød i alarmberedskap - så er man i alle fall forberedt dersom det grusomme skulle skje - ja, da er det umulig å vifte beredskapen bort som en flue. For meg er en av de vanskeligste tingene etter å ha mistet Amélie, dette med sjokket. Sjokket har skapt ringvirkninger jeg må kjempe bevisst mot. Det merker jeg så til de grader nå når jeg bærer et nytt liv i magen. Jeg har erfart at den tynne linjen mellom liv og død er reell. Den er i tillegg skjør. Da må jeg gjøre alt jeg kan for å forhindre at strengen blir kuttet over.

Onsdag kveld kjente jeg en slags romstering i magen som lignet bevegelse. Sent på kvelden, følte jeg meg sikker på at dette var ordentlige spark. Da hadde det gått circa et døgn. Ett døgn med nerver i helspenn er utmattende. Jeg har følt meg regelrett kvalm av engstelse. Ingen god opplevelse, men nå som jeg kjenner liv igjen og har fått snakket med den ene av legene mine på sykehuset, er jeg noe roligere. Jeg senker nok ikke skuldrene før jeg kjenner jevnt med liv og har passert uke 24 - og selv da slapper jeg nok ikke helt av - men det vil i alle fall hjelpe på. Nå skal jeg glede meg over de små ting, over familie og venner, over god mat, solskinn, eggjakt med Jesper og deilig påskeferie. Akkurat nå gleder jeg meg til å høre min venn, Anette, duellere på The Voice ikveld!

Jeg håper og tror det blir bedre dager nå, og jeg ønsker dere som fortsatt følger meg gjennom gleder og sorger en god påskeferie!

(Og for den som en gang i fremtiden google'r "uke 22" og "lite liv", håper jeg dette innlegget - til tross for ærlige utlegninger om sorg, engstelse og frykt - kan gi noen svar. For ja, det er mulig å gå et døgn uten å kjenne liv i uke 22. Begge legene mine på sykehuset har sagt at det faktisk kan være tilfelle helt inntil uke 25 - selv om du hører om mange som kjenner jevnt med liv fra uke 19. Babyen har fortsatt god plass å bevege seg på. Den kan legge seg ned i bekkenet, med ryggen mot magen, den kan sparke ut med tynne legger "i løse lufta", dvs i fostervannet. For den som har morkaka liggende foran, er det større sannsynlighet for å oppleve dette. Hvis noen av mine lesere har erfaringer med dette, gjerne del noen linjer i kommentarfeltet. Til trøst for meg og kommende mammaer som er bekymret.)

27 kommentarer:

susan`s side sa...

Med sønnen min kjente jeg veldig lite liv i magen. Jeg var jo førstegangsfødende så jeg hadde ikke noe og sammenligne med og heldigvis for det. For det var virkelig lite spark hele veien frem til fødsel. Jeg var mange ganger på legekontoret for å få bekreftet at det var liv i magen. Heldigvis hadde jeg en snill lege som tok i mot meg hver gang.

Med barn nr 2 som er jente var det liv non stop. Jeg rakk ikke engang og tenke at nå er det lenge siden jeg har kjent liv før jeg fikk et sikkelig spark i magen. I dette svangerskapet var jeg aldri bekymret selv om jeg hadde hatt 4 stk missed abortion før jeg ble gravid med henne. Så fort jeg kjente liv med henne viste at jeg at det skulle gå bra fordi jeg bare følte på meg at hun var så sterk og fordi jeg kjente så mye liv.

Har ofte tenkt på at det jammen var godt at jeg ikke fikk datteren min som lagde så mye liv i magen før sønnen min. For da hadde jeg hatt noe å sammenligne med. Jeg hadde da trodd hele svangerskapet at barnet var dødt eller det var alvorlig sykt. For sønnen min var virkelig stille i magen.

Nå er sønnen min 8 år og datteren min 4 år og begge er høyt og lavt og fulle av liv akkuart som de fleste andre unger. Vil nesten si at sønnen min har mer energi enn datteren min.

susan`s side sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Anonym sa...

Hei :) jeg ville bare si til deg at jeg hadde morkaken forran i første svangerskap, og pga dette kjente jeg lite bevegelser gjennom hele svangerskapet, også etter uke 24/25 var det lengre stille perioder. Nå er jeg gravid igjen med morkaken bak, og det er to vidt forskjellige opplevelser. I første svangerskapet lå babyen å sparket mot morkaken, slik at denne fungerte som en støtdemper. Ønsker deg masse lykke til med resten av svangerskapet, det er mange som heier på deg ;)

Siv Karin sa...

Hei,
har to jenter, og med begge to kjente jeg ikke masse liv hver dag. Tror jeg googlet annenhver dag "uke ... og lite liv", og var like før jeg ringte sykehuset flere ganger. Kunne gå dager uten at jeg kjente særlig liv, eneste at hun snudde seg eller rørte seg litt. Jeg drakk vann, saft, og annet som skulle påvirke, men det hjalp ikke alltid. Men på neste kontroll stod alt bra til. Synes det var fryktelig vanskelig å svare på om jeg kjente bra med liv hver dag. Mye liv hos mine jenter var; full fart den ene dagen, for så å ta det med ro i flere dager. Har fulgt bloggen din siden starten av juni (ca. da jeg oppdaget at jeg var gravid), og har hatt mange tanker i hodet rundt egen graviditet. Ikke hjalp det å gå 9 dager over termin heller.

Men dette skulle da altså være et svar på at det er veldig forskjellig på hvor mye liv en kjenner i alle uker (kjente liv fra ca. uke 18), selv i uke 41. Og da hjelper det ikke å google og lese at "det er trangt, men ikke så trangt at du ikke skal kjenne liv hver dag". Det er så skummelt, man har så mye ansvar, men håper dette kan berolige noen.

Ønsker deg lykke til videre med graviditeten!

Sissel sa...

Jeg har hatt to svangerskap, det siste med foranliggende morkake, og det gjorde at jeg kjente markant mindre liv enn i første svangerskap. Dette skapte litt bekymring, og en forestilling om at jeg hadde et rolig barn i vente...vel, spesielt rolig kan vel ingen si at denne jenta er idag.

Jeg tenker ofte på deg, og ønsker og håper at du skal få et godt svangerskap, fin fødsel og god barseltid denne gangen.

cissemosse sa...

Huff og huff, jeg føler med deg og heier så indelig på deg og lillebror. Jeg hadde en "babywatcher" som beroliget meg noen ganger under mine svangerskap.
Får håpe han sparker mere jevnt og trutt framover, så han ikke skremmer mamman sin!

maybritt sa...

qartnNtenker på deg og vil ønske deg og din familie en fin påske.

Anne sa...

Kjære deg. Det er så vondt at man må gjennom dette, disse tankene. Traumene. Det var jo ikke slik det skulle være å bli forelder. Ikke tenk på at du skremmer noen, du skriver så godt og ærlig. Kjenner meg igjen i så mange tanker. Kroppen er hele tiden i beredskap.

Med Martine kjente jeg lite liv hele veien. Jeg hadde morkaka foran, det var første og jeg kjente ikke spark før jeg var 23 uker på vei. Jeg tror ikke jeg kjente noe hver dag heller, men da tenkte jeg ikke så mye på det. Man vet jo egentlig ikke så mye om fosterdød, dersom man ikke har opplevd det, eller kjenner noen som har opplevd det. Jeg tenkte aldri på det engang. Mannen kjente aldri bevegelser fra henne på utsiden av magen, fordi det var så lite.. Så jeg tror den morkaka foran demper veldig for bevegelser, og blir den ikke større også etterhvert?

Jeg håper du klarer å slappe av litt, men jeg vet at det ikke er lett når disse "sinnsyke" tankene tar over. Man prøver å snakke de bort med fornuften, men så tenker man på realiteten.. Nei det er ikke lett. Klem <3

Maya sa...

Jeg hadde morkaken forran i mitt svangerskap. Faktisk kjente jeg første spark i uke 22, fikk da beskjed fra min jordmor om at det var på grunn av morkaken at jeg ikke hadde kjent noe før. Når jeg var på ultralyd (var på flere) sa jordmora at hun sparket mot magen min, og hun spurte om jeg kjente det, det gjorde jeg jo ikke. Etterhvert i svangerskapet kjente jeg en del romstering, fordi det ble trangere der inne.Husker også at jeg var litt bekymret helt mot slutten av svangerskapet, siden det ble veldig rolig. Særlig etter hodet var festet i uke 36, noe jordmora også mente var vanlig. Ønsker deg og alle andre gravide som leser, lykke til videre. Håper lillegutt gir deg små beroligende spark i tiden framover, slik at du kan slappe litt mer av og nyte påsken med familien!

Anonym sa...

det er hjerteskjærende å lese om frykten din. Jeg tror alle som har vært gravide har kjent på den lammende angsten, når man ikke har kjent liv på en stund, og for deg må den kjennes tusen ganger sterkere. Jeg ville bare si, som andre lenger oppe, at det er stor forskjell på opplevelsen av liv med foranliggende morkake. I mitt første svangerskap hadde jeg foranliggende morkake, og jeg mener nokså bestemt at jeg ikke kjente tydelig liv hver dag så tidlig som uke 22. Tror faktisk jeg var nærmere uke 20 før jeg kjente noe som helst i de hele tatt, de små bevegelse som blir sammenlignet med sommerfuglvinger kom sent. På ordinær ultralyd hadde jeg ikke kjent liv ennå. Husker vi så på bildet at babyen sparket, men selv mens jeg så at hun sparket, kunne jeg ikke kjenne det. Kontrasten var stor til neste svangerskap, der morkake lå bak. Da fikk jeg noen spark som nesten slo pusten ut av meg.

Nina Helén sa...

Hei! Jeg har nettopp kommet tilfeldig over bloggen din. Det er så utrolig gripende lesning at jeg bare MÅ følge deg videre! Jeg har grått mange tårer over det vonde du og familien din har opplevd. På tross av at dere ikke fikk beholde Amélie Sofia, så finner du positive holdepunkter i livet deres, ting som ikke hadde skjedd hvis hun hadde fått leve. Det sies at det er en mening med alt som skjer, og din beskrivelse av deres liv, gjennom sorg og glede, er med og bevise dette. Selv om det mange ganger kanskje kan føles meningsløst.
Jeg har selv 4 barn. De er selvfølgelig helt fantastiske for meg. Yngste min er en jente, født nesten 3 måneder etter at du mistet din Amélie. Jeg har også alltid vært litt jentemamma i hjertet, og etter at jeg hadde fått tre gutter, så trodde jeg ikke at jeg skulle få en egen jente, men slik ble det likevel.
Jeg håper du kan få jevnt med liv fremover, slik at du kan få slappe av og nyte svangerskapet ditt mest mulig. Ettersom du mistet jenten din så sent i svangerskapet, er det vel umulig å bare "nyte" det. Har selv mistet to, men det var innenfor 12 uker, og kan ikke sammenlignes med det du har vært gjennom!
Jeg tenker på dere, og håper av hele mitt hjerte at det vil gå bra!

Mange styrkeklemmer fra Nina

Ellen sa...

God klem til deg idag for et ærlig og personlig innlegg - igjen ;) Takk for at du deler av dine tanker og følelser.
Her blir det nok en pc-fri påskeuke på fjellet, så jeg ønsker deg god påskeferie av hele mitt hjerte!! Klem

Hanne sa...

Huff da! Jeg skjønner godt denne redselen, noen ganger klarer ikke de fornuftige tankene å vinne.
Håper du får en flott påskeferie med masse liv i både mage og hos Jespersen! Jeg sitter å venter på et tantebarn som har termin på påskeaften :-)
Sender deg et hjerte og mange varme tanker <3

Marte sa...

Heisann:)

Vil bare si at jeg er innom bloggen din jevnt og trutt, men er ikke så flink å kommentere - og av og til er det vanskelig å finne ord
rett og slett, men jeg følger med deg og heier på deg! Håper du får en fin helg, og mindre bekymringer, det unner jeg deg!

Marte

Rosehagen sa...

Takk for at du deler både tung og glade tanker med oss andre;)
Frykt og angst er vanskelig å bestemme over, det bare kommer når som helst. Du skriver godt og som du selv sier, kanskje kan du skrive av deg noe. Iallefall for en stund.
Det er utrolig sterkt å lese.

Ønsker deg en fin påske;)

Klem

Vestlandsmaur sa...

Kjære deg! Du har det neimen ikke lett for tiden og det er ikke annet å forvente, etter det traumet du har vært utsatt for! Fornuft og følelser er to forskjellige ting. Har du først opplevd en katastrofe så er det naturlig at kroppen er i beredskap. Sikkert mange som kjenner seg igjen! Veldig slitsomt er det også, det tapper deg for energi og kan gjøre deg kvalm av engstelse.

Men du skal i hvert fall vite at det er mange som tenker på deg og ønsker deg alt godt! Jeg håper og tror fast bestemt at dette skal gå bra!

Husker at jeg kjente etter liv tidt og ofte i mine svangerskap. Får nesten si "heldigvis" at vi ikke hadde internett i den tiden, slik at jeg slapp å lese om alt som kunne gå galt. Var bekymret nok fra før. Var også livredd for krybbedød osv. Senere kommer bekymringer for påkjørsler og kidnappinger etc. Men det var en som sa til meg at bekymringer hører med til det å være mor, og det hadde hun jammen rett i! Heldigvis klarer jeg å bruke fornuften til å gi slipp på ungene litt og litt, men det er ikke lett! Prøver å tenke minst mulig på at det verst tenkelige kan skje, for det er en tanke som jeg ikke orker å tenke, en gang!

Det jeg prøver å si er at det skjer det som skjer. Og når barnet er født så kan du risikere å fortsette å bekymre deg for at en ny katastrofe vil inntreffe. Jeg vet at det ikke er lett å tenke fornuft når frykten kommer som en klo rundt hjertet ditt, men fortsett å snakke fornuft til deg selv! Det hjelper på sikt!

Klem Vestlandsmaur!

Anonym sa...

Jeg har fulgt bloggen din i en tid da lille Amelie Sofia døde i fjor, og jeg gråt for deg da. Jeg synes du har vært veldig modig som har delt dine oppleveleser rundt å miste et barn. Og jeg føler at jeg har lært mye, selv om jeg ikke kjenner deg. Det var derfor en veldig merkelig oppevelse når jeg så at du var gravid på nytt, samtidig som jeg har blitt gravid for første gang med nesten samme termindato. Jeg er 22 uker på vei i dag. I går merket jeg også lite liv i magen etter en lang stressende dag med lite mat (kanskje derfor), og satt hjemme og gråt og googlet vel nesten det samme som deg da jeg leste innlegget ditt. Jeg har også morkaken på framfre vegg. Det hjalp meg- og i dag morges har lille knøttet i magen sparket som bare det. Tusen takk for at du deler så generøst! Det har betydd mye for meg. Jeg håper så inderlig at alt går bra for deg nå, og alle andre mødre som bærer små knøtt i magen.

julibakken sa...

Ønsker deg en "livlig" påske!

Klem

Monica L sa...

Kjære deg!

Føler så med deg og er lei for at du blir så redd og engstelig.
Ber for at alt går bra med lillebror, og at du får oppleve en sprell levende liten bylt i armene dine igjen.
Dette går bra!!!

Ønsker deg og dine en fredelig påske med masse kos og hygge.

Stor klem fra Monica L

Janne T. sa...

Du beskriver dette så sterkt at jeg kjenner det på kroppen. Jeg vet at det er en fattig, fattig trøst men tankene og følelsene dine er helt normale men akk så slitsomme:-( Ville bare gi lyd fra meg, følger bloggen selv om jeg ikke gir lyd fra meg så ofte. Snart varmt og godt på bryggene i hjembyen din, kanskje vi skulle tatt en god italiensk is og en kaffe en dag? Vi "snakkes":-)

Krusedull sa...

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ for 10 månders-dagen i morgen.

Synes det er så bra at du skriver så ærlig om livets vanskeligste erfaringer. Det er mye for oss andre å hente i det, og antakelig veldig sunt for deg å få litt utløp for noe av det du bærer på. Bare fortsett slik!

Skulle ønske jeg kunne holde deg i hånda når de svimlende tankene og angsfylte opplevelsene kommer, og si at alt går bra. Det får bli en virtuelt stryk over de tunge mamma-skuldrene dine, dette.

Godt å høre at du kjente liv igjen, og føler det bedre.

Håper du får så gode, fredfulle påskedager som mulig, med alle sine symboler på og løfter om nytt liv!

Stor, varm solklem fra meg

Anonym sa...

Hei!
Jeg har akkurat fått ei lita jente. Når hun lå i magen kjente jeg aldri de kraftige sparkene noen prater om. Det var nok pga morkaken foran. Fort å bli litt bekymret da, det ble jeg flere ganger, men alt gikk bra :-)
Lykke til med resten av svangerskapet :-)

Nina sa...

Takk for at du deler så mye med oss, du skriver så rørende og personlig. Det er umulig å ikke bli berørt av det du skriver.

Jeg mistet min lille Maria i uke 22, og kjente jeg ble lammet når jeg leste dette innlegget ditt. I forrige svangerskap hadde jeg morkaken bak, og kjente liv på en helt annen måte enn med Maria i magen, da jeg hadde morkaken på siden/foran. Likevel kjente jeg liv ganske tidlig, allerede fra uke 15, men da på den ene siden. I uke 21 kjente jeg brått mindre liv, og kjente på den lammende frykten som du beskriver. Jeg var uendelig bekymret, likevel tenkte jeg hele tiden at selvfølgelig er det ingenting, selvfølgelig skjer det ikke babyen min noe. Det gikk en dag, jeg kjente noe som lignet på liv, og slo meg til ro med det. Dagene gikk og det lille jeg kjente var helt anderledes enn det jeg hadde kjent før. Vurderte og ringe jordmor eller lege for en sjekk, men vegret meg. Ville ikke være hysterisk gravid, man skal ikke kjenne liv hver dag før i uke 26 og dessuten hadde jeg jo morkaken foran... Vi skulle på ultralyd i uke 22 - og da hadde hjertet hennes sluttet å slå, mest sannsynlig hadde hun vært død flere dager, kanskje en uke.

Det er så sjelden det skjer, det er så sjelden det skjer. Jeg hadde ingen gode ord til gravide som en gang i fremtiden googler uke 22 og lite liv. Men jeg ønsker å si at det jeg fikk beskjed om på sykehuset er at det er sjelden dette skjer, og at det var helt riktig det jeg hadde tenkt for å trøste meg selv med, at det er helt vanlig å ikke kjenner liv i uke 22 og hvertfall hvis morkaken ligger foran. Det ville uansett ikke vært noe de kunne gjort på sykehuset i uke 22, dessverre.

Ønsker deg og dine en fin påske, håper lillebror i magen gir deg mange sterke livstegn, så du kan senke skuldrene litt.

Klem

Anonym sa...

Er i uke 23 straks og har kjent mindre liv de siste dagene etter at jeg sluttet på albyl-e, skummelt. Trøstende å lese bloggen din. Skal til legen etterpå på sjekk. klem

Vibeke sa...

Du skriver så vakkert... Er selv gravid i uke 21 og har foranliggende morkake, må si at jeg også kjenner varierende med liv sammenlignet med tidligere svangerskap. Når det er rolige dager har jeg hatt stor glede av en doppler som jeg kjøpte for noen år siden! Fungerer helt topp, og har lett funnet fosterlyd fra ca uke 13:) Kanskje dette kunne ha hjulpet deg også;) lykke til videre!

Vibeke sa...

Mas babywatcher heter den forresten:)

Anonym sa...

Jeg fødte mitt fjerde barn nå i januar, og kjente ikke liv hver dag før jeg var i uke 24.

Og hun var stoor. Ble satt i gang i uke 37 fordi hun var stor, og hun veide 4070 gram.

Så joda, det går fint an å ikke kjenne liv hver dag.

Jeg har vært gravid fire ganger, og har fire friske barn, og føler meg veldig heldig. I tillegg er jeg 45, og denne siste var en stor overaskelse etter 24 års ekteskap.

Lykke til, du har all statistikk med deg.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen