lørdag, mars 17, 2012

Det neste barnet. Om svimmelhet, kontroverser og livets matematikk - DEL 2

Dette er andre del av en serie i to deler. Del 1 finnes HER og bør leses først. Tusen takk for alle kommentarer og fine innspill på første del! Det betyr enormt mye for meg med deres respons - spesielt fordi jeg deler mye av mitt innerste akkurat i disse to innleggene. Takk!



Dette med livets matematikk som aldri går opp, er et uttrykk jeg har brukt en del i det siste. Det beskriver på en symbolsk måte den situasjonen vi har havnet i. Ingen vet hvordan livet blir, men de fleste legger noen planer og ser for seg en nogenlunde rett linje frem til målet. Mr Amélie og jeg så for oss tre barn. Først ut kom Jesper. Vi ønsket de to første tett, og slik ble Amélie lagd. Hadde hun fått leve, hadde vi sikkert lettsindig planlagt videre og funnet et fint tidspunkt å få nr.3 på. Men så ble det ikke slik. Det ble ikke slik i det hele tatt.

Amélie ble skapt og dannet til siste stund, men ble brått revet fra oss. Det barnet jeg nå bærer i magen hadde ikke vært til om jenta vår ikke hadde dødd. Det gjør meg svimmel, forvirret, trist, glad og ydmyk på en gang. Trist fordi jeg ville jo hatt Amélie her. Glad fordi jeg er inderlig takknemlig for å bære et til barn i magen. Lillegutt i magen er håpets barn – han representerer så mye godt og lyst, fint og vakkert. Men regnestykket går ikke opp. Helst ville jeg jo hatt begge!

Folk er veldig opptatt av at barnet etter det man mistet ikke er en erstatning – selvsagt er det ikke det – men innerst inne vet jeg jo at lillebror nettopp ER i stedet for Amélie Sofia. Han har fått livet i gave, fordi hun døde. Det er den nakne sannheten. Tanken gjør meg ofte svimmel på innsiden. Jeg synes på den ene siden det er noe fantastisk med det – det blir en dypere mening knyttet til dette barnet. Samtidig kjenner jeg en stor sorg over at vi aldri fikk bli kjent med akkurat Amélie. Jeg gjorde meg så veldig klar til å bli akkurat mammaen hennes. Kjærligheten vokste i takt med hvert hjerteslag jeg hørte, men så ble strengen klippet. Hjertet mitt ble bare… - revet ut.

Jeg har kjent på bekymringer i forkant av denne graviditeten. Vil jeg klare å elske det neste barnet like høyt. Vil sorgen ødelegge meg helt? Vil jeg danne meg for store forventninger i forhold til dette barnet? Vil jeg legge for mye mening i det spirende håpsfrøet? Eller vil det dukke opp menneskelige følelser som f.eks sinne over at dette barnet ikke er Amélie?

Det er mange tanker og bekymringer som romsterer inni en mor som har mistet barnet sitt. De lever liksom sitt eget liv… - samtidig med håp, lykke og bearbeidelse av sorg. Heldigvis både kan man – og må man – ta en dag om gangen. Jeg har kommet lengre i sorgprosessen. Jeg har akseptert at Amélie ikke er hos oss, at slik er det. Jeg har fått oppleve å kjenne på overraskende stor – ja, overveldende - glede over ny graviditet. Spenningen er enorm knyttet til hvem dette lille mennesket er. Disse gode, velkjente følelsene har minimert frykten for at jeg ikke skal bli like glad i dette barnet. Gleden ER ikke mindre, ei heller forventningen! Kjærligheten vokser – på samme måte som i de to andre svangerskapene. Dette er ikke en ”istedet for-kjærlighet” – den legger seg bare ved siden av morshjertet som banker for Jesper og Amélie.

Og nå kommer jeg tilbake til dette med kjønn og kompliserte følelser. Det ideelle hadde vært om jeg ene og alene var preget av den inderlige gleden over et nytt barn. Men som så mye annet, er heller ikke denne biten helt strømlinjeformet. Følelser er sammensatt – enten man har mistet et barn eller ei. Jeg vil fritt sitere noe av det jeg skrev til trådstarter i forumdebatten jeg har linket til i del 1.

Jeg kan forstå at de som har vært prøvere i mange år blir provosert, og på sett og vis er det litt overfladisk å ønske seg et ett kjønn fremfor et annet. MEN - det er så mye i oss mennesker som stikker dypere. Det er alltid grunner til ting; til våre drømmer og forventninger, ønsker og håp. Vi er et produkt av oppvekst, erfaringer og tankesett som har blitt en del av oss. Man kommer faktisk veldig langt ved å sette ord på egne følelser. Jeg lærte en gang: Følelser sier ikke alltid sannheten, men de er viktige og de skal lyttes til. Ved å fornekte, avvise og fortrenge følelser, havner de bare lengre inn i skapet. En dag popper de opp - uansett. Jeg har heller sansen for å erkjenne det man føler, om man så må si: "Fillern! Slik er det! Jeg er lei meg for det, jeg skammer meg, men slik har jeg det.” Så kan man heller finne ut hvorfor man føler som man gjør. Det finnes nemlig skatter skjult i mørket. Følelser er egentlig bare følelser. De sier ikke hverken alt om virkeligheten eller alt om et menneske. De sier noe om en reaksjon inni deg pga av mange sammensatte årsaker. Det er jo ikke noe å skamme seg over.

Jeg har – uavhengig av Amélie – en todelt forståelsesramme rundt dette med å ønske seg ett kjønn fremfor et annet. Jeg skjønner nemlig gravide som drømmer om en liten jente. Jeg har alltid tenkt at jeg selv en dag ville bli jentemamma. Ikke primært pga søte kjoler og dilldall – selv om det er en koselig del av den overfladiske biten - men fordi jeg har et veldig nært og godt forhold til moren min. Det er noe eget med mor-datter-relasjoner. Jeg merket det spesielt da Jesper ble født. Den som, etter min kjære, slapp nærmest inn på meg - i lykken, barseltårene, følsomheten og alt det nye - var min egen mamma. Dette fine båndet har gjort noe med oss begge. Mitt nære forhold til de to søstrene mine har også betydd mye for meg. Ingenting er som overnatting på samme rom som søstre når man er liten: Fnising, betroelser, hårfletting og krangling. Inni meg ligger en erfaringsbasert opplevelse av at gutter og menn er mer distanserte i sine relasjoner (bare ikke Mr Amélie – heldigvis). Selv om jeg en gang hadde et nært forhold til broren min, har det å bli voksen dessverre gjort forholdet mer distansert. Ikke søskenkjærligheten, men nærheten. Denne nærheten er viktig for meg i mine relasjoner – den er noe jeg identifiserer meg med. Kanskje det er derfor jeg har sett meg selv som jentemamma? Man kan aldri eie sine barn, men kanskje ligger det en redsel der – for at alt jeg har investert av kjærlighet og offer i en sønn, skal fordunste som dugg for solen når han blir voksen?

Da jeg gikk gravid med Jesper, hadde jeg en veldig sterk ”jentefølelse”, men det viste seg at det lå en gutt i magen min. Jeg ble overrumplet av en aldri så liten omstillingsprosess. En gutt? Jeg? Heldigvis omstilte jeg meg raskt, og kjærligheten og forventningen til dette lille mennesket aksellerte i vill galopp. Øyeblikket da han ble født, er det sterkeste øyeblikket i mitt liv. Jeg gråt og gråt av glede, og jeg kjente en slik lykke jeg aldri hadde kjent før. Nå er han snart tre, og jeg kan ikke tenke tanken på noen andre enn akkurat han. Han er min øyensten. Jeg har ALDRI ønsket eller tenkt at han skulle vært ei jente. Han er så god og herlig, så morsom, empatisk, smårampete og livlig. Han viser følelser og er bare en så hengiven og fin gutt. Jeg håper av hele meg at han ikke skal bli en typisk distansert gutt når han flyr ut av redet.

Jeg var ganske forberedt på den ordinære ultralyden at vi ventet en lillebror. Jeg hadde sett noe mellom beina på de to siste ultralydene og hadde liten tro på at den punglignende, hvite sirkelen skulle bety noe annet enn... - ja, en snopp. Og riktig – jordmor kunne bekrefte at dette var en gutt. ”Er du sikker?” måtte jeg likevel spørre. "Tja, vi kan jo ikke garantere, men det her", sa hun og pekte på skjermen, "er i hvertfall testikler." Sammen med lykken, kjente jeg det dirre lett i underkjeven. ”Jeg har litt prosesser rundt dette,” forklarte jeg til jordmor. ”Det skjønner jeg godt... Du har jo mista jenta di,” sa hun. Og dét, det var den lille knappen som utløste noen stille tårer.

Utenfra er det sikkert lett for andre å betrakte tårer som en skuffelse, men det var ikke slik. Jeg lå jo der på benken med den største lykken susende gjennom kroppen – nettopp pga lillebror. Men sammen med lykken, ble sorgen med ett så tydelig. En liten jente hadde aldri vært den samme som Amélie, men hun kunne arvet hennes ting. Jeg hadde kunnet ”ta opp igjen jentemammatråden” og opplevd lindring i hjertet mitt. Kanskje hadde hun lignet på storesøster. Kanskje jeg hadde fått grått ut enda mer, sammen med lykken, ved å se lillesøster svøpt i det fine kreppsengetøyet som Amélie hadde rundt seg på sykehuset. Nå blir det ikke slik. Sammen med tårene, kjente jeg også på frykten for aldri å få en datter. Jeg som er jentemamma i hjertet mitt, som har fått jentemammastrengen kuttet over!



Jeg har mistet en datter – nå får jeg en sønn. Skal jeg bare fortrenge disse omstillingsfølelsene; eller frykten for å ikke få bli en utøvende jentemamma? Nei. Det går jo ikke. Jeg vet likevel med meg selv at dette ikke handler om skuffelse. Det blir bare så fryktelig tydelig hva jeg har mistet. I går tenkte jeg: Dette handler ikke om hva jeg får – en fantastisk og fin gutt, men om hva jeg ikke får – en datter til. Og dette er viktig for meg å understreke, for hovedstrømmen i følelseslivet mitt er DYP takknemlighet – ja, faktisk litt ekstase - over lillebror i magen. Nå er det HAN vi venter, og tankene går mer og mer i retning av at det ikke går an å se for seg en jente for øyeblikket. Jeg drømmer om de fine gutta mine som springer barbeint rundt i shorts og sixpenceluer. Jeg ser for meg crazy photoshoot’er og ville indianerhyl ned trappa fra andreetasje. Løvinnen i meg er våknet ytterligere til live, og jeg kjenner trangen til å beskytte akkurat dette barnet. Det er han jeg vil ha, fine lillebror! Det er han som har fått æren av å bringe håpet tilbake til familien Amélie – noe han gjør allerede. Vi vet hva han skal hete, et dobbeltnavn vi har hatt klar like lenge som Jespers dobbeltnavn, og det er fryktelig stas å omtale han som *piiiiiiip* og ikke bare Frøet.

Det er så godt for meg å merke at prosessen utvikler seg. Mye skjer på bare en uke. Jeg vet det er en mening med han her! Og midt i alt dette naturlige, selvsagte og jordiske, er ikke Amélie borte. Jeg tror jo på himmelen, jeg vettu. Hun er med i søskenrekka, og en dag skal jeg se henne igjen. Sånn sett er gutten vi nå venter et skikkelig bonusbarn! Det blir noe svimlende unikt over vår nr.3, noe som gjør meg enda mer rørt, ydmyk og takknemlig enn om jeg bare hadde planlagt og poppet ut på strømlinjeformet vis. Amélie påvirker vårt liv. Hun har forskjøvet hele søskenrekka. Hennes korte liv setter avtrykk på både den ene og den andre måten. En slags trøst det også – for en englemamma som meg. For hvert barn jeg får, vil jeg tenke: ”Du er til… fordi Amélie ble til.” Det gjør meg faktisk litt svimmel på den gode måten.

Og dette, det er mine tanker og følelser rundt barnet som kommer etter jenta vi mistet.

***

Jeg vil understreke at jeg ikke ønsker å bli linket til fra Leserens-VG eller lignende sider. Ikke at jeg er så kjepphøy på mine egne tekster, men jeg har dessverre erfaring med akkurat det. Dette her er ikke et innlegg i debatten om hvorvidt det er greit å ønske seg gutt eller jente, det er et forsøk på å beskrive en englemammas prosesser rundt nytt svangerskap etter en dødfødsel. Jeg ønsker ikke noen tabloid link inn i mine skjøre tanker.

29 kommentarer:

Agnieszka sa...

Rozumiem o czym piszesz. Mój związek z córką jest bardzo silny. Ona ma dopiero 16 lat, ale to kobieta: rozumie mnie tak samo jak ja rozumiem siebie.

Tak samo silny był mój związek z moją mamą. Niestety, moja mama zmarła mając zaledwie 44 lata z powodu raka piersi i nigdy nie widziała swoich wnuków. Myślę, że gdyby mama żyła wspierałaby mnie po śmierci Alicji i moja żałoba przebiegłaby całkiem inaczej.

Moi synowie również są bardzo ze mną związani, ale ta więź jest całkiem inna. I nie rozumiem czasem tego, jak funkcjonują, jak myślą. Obaj są jeszcze młodzi: starszy ma 18 lat a młodszy 14 lat, ale mam nadzieję, że będą dla siebie nawzajem i dla siostry wsparciem gdy dorosną.

Pozdrawiam serdecznie Ciebie i Twoją Rodzinę i bardzo Ci dziękuję za Twój blog.
Agnieszka

ps. Przepraszam, że piszę po polsku, ale tak najłatwiej mi się wyrazić.

Anonym sa...

Du skriver fantastisk!!!

Anonym sa...

Åhhh, kan ikke noe annet en å gråte en skvett... Det treffer midt i hjertet det du skriver. Er veldig enig med deg i å være ærlig med følelsene sine, om man skammer seg eller ei. Som regel tenker flere det samme, og det blir ikke like farlig å føle det, og det hjelper at det er noen som er så flink til å skrive og forklare som akkurat setter ord på disse følelsene.

Kan ikke si noe annet enn at jeg tenker fortsatt daglig på dere! Stor klem

Anonym sa...

<3 .... Så fint av deg å dele dette...! Er nok endel som har tenkt litt rundt dette.... Du er så utrolig flink til å være ærlig og direkte samtidig som du er mild, får fram flere sider av samme "sak"....og,jah - velformulert og gjennomtenkt! Du sier liksom så mye mer enn det du skriver...... Jeg får nye perspektiver på livet hver gang j er innom her! ( og d er fortsatt nesten hver dag!) ...... Igjen TAKK for alt du deler! ...<3 i mine tanker! Gleder meg med dere over lillebror!! <3
Liv T

Hilde sa...

Nydelig beskrevet ! Har en god venninne som også mistet sin nr 2 - ei lita jente, og etterpå kom den høyt elskede gutten som ble nr. 3. Hun sier at om ikke vår lille englefrøken døde, ville vi aldri blitt kjent med vesleprinsen - derfor er han verdens beste bonus på verdens største sorg. Savnet ligger der, men det er ikke så svart lenger som hun sier. Lykke til med resten av graviditeten.
Hilde

Christina sa...

Du skriver så sterkt og tankevekkende.. Jeg ble tipset om bloggen din når jeg selv bare en jente i magen, syntes det var stas å lese om andre gravide. Hjertet mitt blødde for deg da dere mistet Amélie, jeg var på ferie i Frankrike og jeg leste bloggen din fra mobilen, måtte vite hvordan det gikk med deg.

Takk for at du deler dine vakre og lærerrike ord! Jeg følger spent med deg videre og gleder meg med dere over lille håpet i magen :)

Livet har vi fått i gave
i verden har vi hver vår plass
ingen vet hva morgendagen bringer
liver er skjørere enn
det skjøreste glass..

Marte-K sa...

Du skriver så vakkert!
Og du beskriver de samme følelsene som mamma har fortalt meg at hun hadde etter sin dødfødsel.

Hun hadde ei jente fra før,så fikk hun og pappa en dødfødt gutt.
Da jeg kom litt under to år etterpå,var jeg i stedet for gutten. Nettopp for at de nok ikke ville hatt to så tette om han fikk leve.
Det at jeg var ei jente,det var de glade for. For da ble jeg ikke en så tydelig erstatning. Og ingen kunne komme med dumme kommentarer som,"ja,endelig kom gutten deres!"(De opplevde i månedene etterpå mange kommentarer,ala "det erjo bare å få en til).

Men mamma,som hadde sett for seg å bli guttemamma,tenkte mange ganger at "skal jeg ikke få bli guttemamma da?".
Det var nok en merkelig omstilling for henne,men hun elsket ikke meg noe mindre av den grunn :)

Heldigvis har mamma fått bli guttemamma etterpå,to flotte gutter har hun fått. Som hun nok kan se storebroren min i også:)
Hun har en teori på at gutten lot vente på seg,nettopp for at hun skulle få dødfødselen mer på avstand,og skulle få noe annet å forholde seg til.

Jeg håper du med tiden får oppleve å bli jentemamma også.
Og hvis ikke,kanskje du er så heldig å få bli jente-bestemor med tiden :)

Jeg ønsker deg,Mr. Amelié,storebror og lillebror alt godt :)

Anonym sa...

du skriver fantastisk. alt godt til deg og familien.

Marit i Trøndelag sa...

En god klem til deg, verdens nydeligste menneske! Du er enestående. Intet mindre!

Klem fra Marit.

mona sa...

Ah, jeg blir så rørt av å lese om tankene dine! Du skriver så utrolig bra, og er så flink til å sette ord på følelsene dine!
Masse lykke til med resten av svangerskapet!
Klem

Anonym sa...

Kjære mamma Amèlie 78! <3

SÅÅ fin, sterk og sann og EKTE lesning i begge innleggene!!! Leste de tilfeldigvis rett etter at du postet de, men valgte med å vente med å svare til idag.
DETTE rørte hjertet ja!! <3 Men på en GOD måte altså! :)) Du er så flink og god til å skrive, og dermed jobbe med det som du føler på innsiden - et forbilde der (også)! <3 Håper at det hjelper deg å skrive!!?? Du har vel sagt noe om at det gjør det?, før, synest å ha leste det for LEEENGE siden?, -hm håper det iallefall!!, at det hjelper litt å skrive. Jeg synest det iallefall! Etter BL .A å lese her inne hos deg, er jeg blitt flinkere til å bruke den metoden selv -TAKK!! :D <3
Forstår veldig godt tankene og følelsene dine (og kanskje Mr.Amèlie sine også) ift å få en gutt nå, når dere mistet jenta deres Amèlie Sofia. At dere ønsket en jente som kunne arve klærne og tingene - og rommet - hennes, og for at dere to fikk være UTØVENDE jenteforeldre, IKKE MINST!!
FLOTT at du har funnet ut av alt det selv!! :D GODT for deg!! Og JA, viktig, VELDIG, å være ærlig med seg selv og følelsene, ALLTID! Og SPESIELT som i store hendelser i livet, som f eks denne graviditet nr. 3 - å jobbe/være litt i forkant med fødselen, når den tid kommer. Ift at du VET og har funnet ut hvor "skoen trykker" ift at det kommer gutt ut - og du har så sterkt ønske å være UTØVENDE jentemamma, tenker jeg på.Tenker at det er VELDIG lurt og bra og sunt at du vet og jobber med og føler på disse tingene NÅ, framfor at du skulle "fortrengt" følelsene du (kanskje dere begge)har, og at de hadde komme fram, naturlig nok, når du er blitt barselkvinne igjen, med alt som følger med den tiden. og med et lite nyfødt barn i tillegg, og storebror Jesper også da. Jeg synest du er kjempeflink, modig og sterk som gjør og tar dette arbeidet nå!! "keep`up the good work", som bestefar sier ;)) <3 Du og dere gjør alt HELT rett vet dere!!
Og jeg forstår deg, SÅ KLART!! Både at minstegutt lillebror er høyt ønsket og elsket alt og rommer en svimlende stor og sterk lykkefølelse - og at det gjør vondt å ikke skulle få bli UTØVENDE jentemamma akkurat nå! (helt enda? :)) ) <3<3<3
Håper også, med deg, at du får bli det en dag!! Ellers tror jeg at du kan få brukt og kjent på følelsene og det sterke, store ønsket, OGSÅ ved å være Jesper og lillebrors mamma - sammen med deres lekekamerater og etterhvert gode venner, som er jenter!! Og andre jenter i familien, som måtte komme til ;)) <3
Og det går også evt an å bli fosterforeldre vet du, - til jente :)) <3
Dette er IKKE MENT som å sammenligne/erstatte, men det jeg tror er gode rike forslag, DE OGSÅ! <3 Godt ment iallefall!! :)))

Tenker masse på dere og deg! Håper at du har det bra!! Så koselig og kjekt å lese om og se bilder fra kjæresteturen deres :)) Dere er så fine sammen!!! og RIKE, ja! :D <3
Gratulerer med 40 årsdagen til Mr.Amèlie! Ha en flott helg sammen dere 3 - eller 4 ;)) - men husk og vit også at deres kjæreste skatt Amèlie Sofia OGSÅ er med dere, ALLTID!! Det tror jeg iallefall :)) <3 God klem fra Ann Kristine i Bergen!

Anonym sa...

Kjære Amélie!
Jeg leser her ofte, men kommenterer sjelden. Men nå måtte jeg bare si at dette er det aller mest innsiktsfulle, følelsesærlige, vakre - ja det beste jeg noensinne har lest på en blogg. Tusen takk for den opplevelsen jeg fikk av å lese disse to innleggene! Lykke til videre!!
Klem fra KristinB :-)

Anonym sa...

Kjære Amélie!
Jeg leser her ofte, men kommenterer sjelden. Men nå måtte jeg bare si at dette er det aller mest innsiktsfulle, følelsesærlige, vakre - ja det beste jeg noensinne har lest på en blogg. Tusen takk for den opplevelsen jeg fikk av å lese disse to innleggene! Lykke til videre!!
Klem fra KristinB :-)

annikken - osloliv sa...

Du skriver så UTROLIG BRA!!

Jeg er kjemperørt her jeg sitter og leser del 1 og 2. Takk for at du deler så ærlig og reflektert. Jeg kjenner meg igjen i tankene dine.

Tenk at du har en ny baby i magen! jeg er glad han sparker og viser at han gleder seg til å treffe dere. Ber om at tiden fremover skal bli fin for dere:)

Anonym sa...

Kjære deg! Jeg er såååå takknemlig for at du deler dine følelser og tanker rundt dette. Det setter jeg pris på. Alt som du skriver er så SANT!Du er veldig flink! Ønsker deg alt godt!

Malina sa...

Oi, dette kjente jeg i hjertet. Du er så ærlig og innsiktsfull i det du skriver!

Anonym sa...

Takk for alt du deler! Veldig fint å lese. Unner deg lykken over å få et nytt barn og skjønner godt at det ikke er noen erstatning for Amelie.

Klem Vestlandsmaur!

Cecilius blogg sa...

Dette er utrolig godt skrevet. Du burde søke til diverse forlag om å skrive bok du :) Du er jo uten tvil en utrolig støtte for andre englemammaer, og for meg selv som mor rører du meg langt inn i hjertet og sjelen. Jeg kjenner meg igjen i tanker rundt kjønn, men det er en veldig "lett" tanke det der med kjønn, hvis man tenker videre på de virkelige "dypere og tyngre" tankene som da gjelder nettopp de større tingene. Morskjærlighet for sitt barn, den beskyttende morsfølelsen, instinktet, det å bli kjent, det å få den gaven i livet, et barn, et mirakel. Men det betyr ikke at man ikke har de lettere tankene innimellom, det må jo også være lov. Det å tenke over det å være guttemamma, ikke jentemamma, og det med fremtiden osv. Det er jo bare helt normalt å ha slike tanker. Det må vi være åpne for, og ikke dømme. Jeg støtter deg så inderlig i bloggingen, og tenker at for oss mødre, og ikke minst for englemammaer er du utrolig viktig i denne verden. For du gir andre støtte, håp og forståelse gjennom alle de fine ordene du skriver. Du er ærlig, god og inderlig i måten du skriver på. Stå på videre, og nyt at magen vokser, små spark og de inderlige stryk man gjør over magen mange ganger daglig i ren refleks. Ha en fortsatt fin helg. Veldig veldig fin blogg du har :)

Ellen sa...

Fantastiske tekster du skriver!! Jeg tenker på deg og skjønner at det er mange tanker i hodet ditt om dagen. Tanker som er helt normale, men som ikke det er så lett å sette ord på. Men, det har jo du klart så fint her ;) Jeg er sikker på at lillebror blir svært høyt elsket av dere alle, midt i savnet av storesøsteren hans. Fin søndag til deg!
Klem fra Ellen

Anonym sa...

Jeg skjønner veldig det med matematikken som ikke går opp, og det med å "ønske seg" et spesielt kjønn etter en dødfødsel.


Min kusine mistet sitt første barn i en dødfødsel. Det var ei jente, og i fire neste graviditeter prøvde hun å få "tilbake" jenta si. Hun har nå fire sønner, som hun selvfølgelig elsker over alt på jord. Det er over 20 år siden nå, men savnet etter å være jentemamma går ikke over.

Etter tsunamien i 2004, mistet svensken Pigge Werkelin både sin kone og sine to eneste barn.

To år etter hadde han ny kone og et nytt barn, og har i dag fått enda et barn.

Han mistet to små sønner, og har nå fått to små døtre. Som ikke ville vært her om han ikke hadde mistet sin første familie i bølgene.

Selv har jeg en nyfødt datter her, mitt fjerde barn, og ønsker deg all mulig lykke.

Elisabeth sa...

Jeg blir så rørt av dine ord. Det er så sterkt, så gripende, utilslørt og ekte. Tårene mine triller. Jeg er så glad på deres vegne!!!

Beate sa...

Fantastisk skrevet, kjære deg...tekstene dine er som balsam for sjelen.

Klem fra jordmor- Beate

Anonym sa...

Du skriver så nært og rørende. Dette med livets matematikk...et vanskelig tema.

Jeg heier på dere og lillebror.
Varm hilsen fra Stavanger

jenny sa...

Takk for innsikt og klokskap rundt et vanskelig tema. Du skriver rørende! Takk for ærligheten <3

Jeg har en jentemamma boende meg jeg også, og kjenner meg veldig igjen i tankene dine selv om jeg aldri har mistet en jente (har opplevd spontanabort - men det blir noe annet). Likevel ville jeg jo aldri byttet bort de to guttene mine!!

Ønsker deg alt godt videre i svangerskapet. Det er fantastisk å ha to gutter. Høylydt og fantastisk ;)

ingrid sa...

For et klokt innlegg - du skriver så vakkert. Jeg kjenner igjen følelsene du beskriver, du satte ord på noe jeg selv også nok frykter innerst inne, men som jeg liksom ikke har klart å sette ord på, nemlig frykten for at gutta/den lille gutten min forsvinner ut av livet mitt når han "blir stor". Klart han skal stake ut sin egen vei, men noen gutter flagger liksom helt ut...Jeg vil også ha dette nære båndet til min gutt som jeg selv har hatt til min mor. Men - trøsten er at jeg tror det handler mye om den personen/den forelderen man er, hvordan man møter gutta sine, mer enn det kanskje handler om kjønn. Jeg har mange venninner som ikke har det nære, gode forholdet til sine mødre, flere av dem er faktisk mye mer knyttet til fedrene. Og jeg kjenner mange mødre med sønner som sier at mor-sønn forholdet ofte blir noe helt spesielt og unikt. Takk for at du deler dine reflekjoner, de bidrar til å gjøre meg mer bevisst på egne tanker og følelser. Ha en fin dag, du og din fine, lille familie!

Anonym sa...

Her var det mange modige og kloke refleksjoner rundt de store perspektivene. Jeg tenker det er sunt at du tør å være så ærlig og kjenne på alle følelsene knyttet til det nye barnet, Amelie, kjønn og tilknytning. Det må være den beste starten på å ønske lillebror velkommen. Og det svimlende, det du skriver om at alle senere barn er de nettopp de er fordi Amelie ikke fikk leve. Man kan jo egentlig si det om mye i livet og mye rundt dette med barn, men det blir så ekstra tydelig når det er som hos dere. Det du skriver får meg til å sette enda mer pris på de sammentreffene som har gitt meg akkurat den sønnen jeg har. Også kjenner jeg meg igjen i mange av refleksjonene rundt kjønn, selv om det er fra et helt annet utgangspunkt. Jeg tror dessuten mange jenter ønsker seg jente, fordi det er lettere å relatere til. Mange tenker nok innerst inne, som du sier, at hvordan er egentlig menn? Man kjenner jo sitt eget kjønn best. Men etter hvert kommer vi til å kjenne gutter gansker godt også, tenker jeg, etter hvert som de gror til. (Min lille skatt er nesten akkurat så gammel som Jesper). Alt godt fremover.

Camulen sa...

Kjære deg,
Det må være helt spesielt å gå gjennom et nytt svangerskap etter å ha mistet et barn. Det er ikke rart dere også går igjennom noen prosesser i forhold til å skulle få et nytt barn midt i sorgen og savnet over jenta dere mistet.

Når det gjelder ønsker om kjønn på generell basis (jeg regner ikke deres situasjon som "generell basis" :o)), har jeg som fireguttebarnsmamma en del leie erfaringer med dette. Jeg har lenge tenkt mye rundt dette emnet, og etter at jeg leste dine tanker måtte jeg bare skrive ned mine erfaringer inne på bloggen min. Jeg sammenligner ikke min situasjon med din, vil bare understreke det om du skulle lese mitt innlegg og stusse.

Må også si at gutter er forskjellige. Jeg håper inderlig at ikke mine "stikker" når de blir store nok. Jeg vet om mange, mange gutter som har varme og nære forhold til sine mammaer hele livet. Jeg tror i grunnen det er mest myte det med at man mister gutta mens jentene har man. Kanskje det rett og slett blir en selvoppfyllende profeti i mange tilfeller.

Jeg tror dere kommer til å storkose dere med guttene deres, og jeg oppriktig gleder meg på deres vegne over Lillebror som er ventet!
Ønsker deg alt godt videre i svangerskapet! Fineste mammaen! <3

Klem, Camilla

Monica L sa...

Dette var flott skrevet kjære du.
Du beskriver så godt følelsene dine omkring dette, at jeg virkelig kan ane noe av det du går gjennom.

Vit at jeg tenker på deg hver eneste dag.

Stor klem fra Monica L

FruFly★Heidi sa...

Kjære deg! Jeg blir gang på gang sugd inn i din såre, fine, tankefulle, vonde og hjertegode verden. Jeg er en av dem som har hatt problemer med å se kjønn som viktig siden vi har brukt mange år med prøverør for å få våre barn, men jeg skjønner. Jeg skjønner fullt og helt hva du snakker om nå, og jeg må takke deg for at du forklarer. På en så nydelig måte som bare du kan. Du er en fantastisk skribent og mamma, heldig heldige Jesper, Ameliè og lillebror som har deg til mamma. God klem fra Heidi

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen