fredag, mars 16, 2012

Det neste barnet. Om svimmelhet, kontroverser og livets matematikk - DEL 1

Det er et spørsmål jeg har fått noen ganger i det siste. Folk som kjenner meg godt har tort å stille det direkte, andre har lurt litt mellom linjene. Hva føler du egentlig rundt det å få en gutt i lys av at du mistet datteren din? Jeg tenker spørsmålet nok svirrer i lufta, også for flere av dere som følger meg her inne på bloggen. Noen lurer enkelt og greit på hva jeg føler rundt det neste barnet. Jeg har bestemt meg for å dele noen tanker.

Det er aldri lett å skrive om sensitive ting. Hvert ord må veies, hver formulering vurderes nøye. Og det tror jeg er viktig også, når man skriver om kontroverser. Litt kontroversielt er det nemlig, temaet jeg kommer i berøring med; å eventuelt skulle ha følelser rundt dette med barnets kjønn. Jeg har lest noen forumdebatter, og jeg skal love deg at trådstarters ærlige utbretting av følelser, blir møtt med hån, arroganse og nærmest kvalme av de mest provoserte (Les f.eks DENNE tråden). Du skal være glad du KAN få barn, maken til overfladiskhet, tenk på de som strever i mange år med å bli gravide, tenk på de barnløse, eller på de som får alvorlig syke barn!

Jeg hadde nok ikke skrevet om dette dersom vi ikke hadde mistet Amélie. Tankene rundt dette neste barnet, handler heller ikke primært om kjønn. Samtidig er det slik at vi har en gutt og at vi fikk ei jente. Hun døde. Nå ligger det et nytt frø i magen. Er det da slik at jeg som ”englemamma” stiller meg helt nøytral til det neste barnets kjønn eller er det komplisert å vente en gutt når jeg mistet ei jente? Og kan man tørre å stille seg dette spørsmålet?

Jeg er en person som gjerne tar bladet fra munnen om jeg føler for det. Jeg opplever også jeg er i en posisjon der jeg kan snakke om disse tingene, for her handler det om mer enn overfladisk kjønnshysteri. Det handler mye om å vente et annet barn enn det man opprinnelig skulle hatt. Ikke usannsynlig har sikkert noen der ute en formening om mine eventuelle følelser – du skrev jo så lykkelig om hvor stas det var å vente ei jente sist. Hva nå?

Først litt om kjønn. Jeg kan forstå de som blir provosert av sterke preferanser. I det du bærer et barn i magen, har du gitt fra deg kontrollen. Det er et barn som kommer, et lite vakkert vesen som du har til låns det livet du lever her på jord. Det er ikke dine drømmer som blir født – selv om du gjerne føler det slik. Barnet som kommer skal få vokse opp under dine vinger for å bli et selvstendig menneske en dag. Kanskje ligner det deg, kanskje ikke. Du kan ikke leve ditt liv gjennom barna dine. Livet lever dere sammen, men en dag må du slippe. Å få et barn er en gave. Jeg vil faktisk bruke så pompøse ord som at du faktisk blir skjenket en gave, et ansvar og et kall. Du kan ikke bestemme hvem dette lille mennesket skal bli. Du kan bare påvirke denne prosessen – noe som dessverre skjer både på godt og vondt. Hvordan barnet ser ut, hva slags personlighet og kjønn barnet har, er ikke noe du kan styre. Og heldigvis for det! Ut fra mitt livssyn, tror jeg hvert barn er en del av plan, derfor ser jeg på hvert barn jeg får med ydmykhet og takknemlighet. Det er en mening med akkurat han eller akkurat henne. Det er svimlende, fantastisk og setter standarden for hvor perspektivet for min del ligger.

Jeg er utrolig takknemlig for at Mr Amélie og jeg kan få barn. Det er ingen selvfølge. Jeg har aldri opplevd en spontanabort. Derimot har jeg mistet et barn i niende måned. Så klart det gjør noe ytterligere med perspektivet. Når du har mistet et barn, er det ikke kjønn som er viktigst; det er håpet om å få et barn til. Et barn som skriker når det blir født, som er friskt, som lever. Jeg er redd for komplikasjoner eller å få et prematurt barn, for jeg vet ikke om jeg klarer mer dramatikk etter det vi har opplevd. Mine dypeste ønsker i dette svangerskapet, har handlet om å slippe å oppleve en spontanabort eller missed abortion, om å bære frem barnet helt til igangsettelse av fødsel som skjer om lag to uker før termin.

Dette er mine grunnholdninger, og de preger så klart en stor del av det jeg føler i forhold til det at vi nå venter en liten lillebror. Jeg var ganske nervøs før den ordinære ultralyden, og jeg kan ikke beskrive den lettelsen og takknemligheten som strømmet gjennom kroppen da alt så normalt ut. Skal vi få være så heldige enda en gang? Lykkerus!

Samtidig er det mye som ikke er like strømlinjeformet i den omveltende prosessen det er å miste et fullbårent barn, å gå inn i sorgprosessen, bearbeide sjokket og tapet, for så å gjøre seg klar til det å få et annet barn. Allerede mens jeg lå på sykehuset med Amélie livløs i magen kjente jeg suget etter å få være utøvende flerebarnsmamma. Sant og si, fikk jeg en intens trang til å få mange barn – man kan ikke sikre seg nok barn når livet viser seg å være så skjørt – men heldigvis har trangen til ”ti barn” (!) blitt noe redusert. (Puh!) Jeg vet flere englemammaer gjenkjenner seg i det plutselige ønsket om å få flere barn enn man i utgangspunktet hadde tenkt. Matematikken vil jo aldri gå opp, men kanskje årsaken handler om at man alltid vil ha et barn for lite?


Dette er del 1. Jeg innså at tankene var for mange og at innlegget ville bli umenneskelig langt, derfor valgte jeg å stykke det opp. Helt ryddig og lineært blir det heller ikke - bare gjennomtenkt midt i alt kaos. Konklusjonene mine kommer i del 2.

12 kommentarer:

Agnieszka sa...

Droga Amalie78,
po śmierci mojej córki Alicji, nie mogłam od razu urodzić drugiej córki, myślę, że podświadomie chciałabym, żeby druga córka zastąpiła mi Alicję. Dlatego zdałam się na naturę i większe prawdopodobieństwo urodzenia chłopca przy poczęciu w dniu owulacji. Tak, planowałam, bo gdybym tego nie zrobiła oszalałabym.
Myślę, że było mi łatwiej mieć syna, bo choć był bardzo podobny do Alicji, to był chłopcem. Potem urodziła się druga córka, ale w niej nie było nic z Alicji: całkiem inaczej wyglądała. Bardzo chciałam mieć więcej córek, a jednak, gdy kolejne dziecko okazało się kolejnym synem odczułam ulgę.
Od śmierci Alicji minęło prawie 19 lat a ja wciąż nie przyjęłam jej odejścia jako ostateczności. Parę dni temu dotarło do mnie, że już NIGDY Alicja dla mnie się nie urodzi...
Dobrze, że piszesz o swoich przeżyciach, dzięki Twojemu blogowi i blogowi Mali-mo wreszcie zaczęłam mówić o mojej Alicji.
Dziękuję !

http://alicjoaluniu.blogspot.com/

Linda sa...

Takk for at du deler dine tanker og refleksjoner rundt dette!

Klem Vestlandsmaur!

martine sa...

Jeg gleder meg til å lese resten! Det er en fryd å lese ordene dine, hehe dette høres sikkert rart ut men du skriver så fint at det nesten er litt deilig å lese linjene dine ;) Hihi

Vi vet jo enda ikke helt hva den i magen er, men vi har fått tippet mot gutt på tidlig ul. Og jeg har allerede fra positiv graviditetstest hatt masse tanker rundt det med kjønn.. På en måte håpet jeg på gutt igjen, fordi det var rundt det å vente en gutt mange av våre drømmer og planer hadde bygd seg opp rundt.. Det blir jo til at man planlegger litt annerledes når man venter gutt enn når man venter jente.. I tillegg hadde det vært fint om en lillebror kunne arvet endel av klærne og tingene Felix skulle hatt.. Men jeg har også tenkt at det kanskje hadde vært best om det ble en jente, at det da er lettere å skille at dette er en helt ny person og ikke Felix som kommer igjen.. I tillegg til at jeg håpet at noe av frykten kanskje ville lettes om det var et annet kjønn denne gangen..

Så jeg har funnet noen "fordeler" og "ulemper" med begge kjønn, helt andre ting enn hva gravide flest tenker på når de tenker på kjønn.. Men det meste er litt annerledes når man er gravid igjen etter å ha mistet et barn.. Blir spennende å se om vi får "fasiten" neste uke. Det viktigste er uansett at alt går bra <3

ingrid sa...

Så fint og rørende innlegg - jeg synes du deler mange spennende og fine tanker rundt dette temaet. Mannen min jublet da vi fikk gutt - han sa at det var jo virkelig helt topp - han ville jo aller helst ha det...Det må være lov å si sånne ting uten at folk hogger hodet av en. Likevel ser jeg den at når man har mistet et barn/spontantabort, da handler det mest av alt om å få et barn som er friskt, det å kunne bære frem dette barnet, da kommer kjønn i andre rekke. Jeg kjenner den følelsen, for jeg har selv mistet, og vet hvor smertefullt det er når gleden og forventningene forsvinner over natta...

Monica sa...

Veldig bra formulert. Det er jo nesten tabu å snakke om kjønn og hva man ønsker seg.
Jeg har alltid vært åpen om at jeg ønsket meg veldig en jente til. Jeg fikk først gutt og tre år senere fikk jeg en jente. Det var den komplette lykke. Senere fikk jeg to planlagte barn til, gutter:) Og jeg ønsket meg veldig en jente til. Ikke for min skyld, men for at jeg ønsket at jenta mi skulle få en søster. Jeg har en søster som har slitt med rusproblemer og jeg har savnet en søster som jeg kan dele sorger og gleder med. Jeg har ikke den gode kontakten med mine brødre. Gutter er gutter liksom....
Jeg ble uventet gravid med mitt femte barn og da håpet jeg så veldig at det var en jente. Men det var en gutt. En gutt som jeg elsker helt opp til himmelen. Akkurat som jeg elsker alle mine barn<3 Selv om man har ønsker så betyr ikke det at man ikke er glad i det barnet som kommer. Uansett kjønn, syk eller ikke syk.... Man elsker barnet man får.
Gratulerer med lille frø i magen. Heldig er han som har så fine foreldre;)

Heidi sa...

Det er vel mer enn menneskelig å ha mange tanker rundt dette og alle har vi forskjellige preferanser .. men min erfaring er at uansett hva man tenker og mener på forhånd - når babyen ER der så kunne det liksom ikke vært noen andre!

Ellen sa...

Fint innlegg! Og antagelig et sensitivt tema for dere som er rammet av dødfødsel. Sier som Martine jeg, at jeg ser frem til neste innlegg.
Tenker på deg ♥

Anonym sa...

Hei!
Underlig dette med kjønn. Selv tenkte jeg da du skrev at det er en lillebror i magen, at det var flaks, så blir det et helt nytt kapittel. Og ingen jente som kanskje kunne blitt den Amelie "kunne vært". Kanskje kan det være godt. Tenkte jeg. Men skjønner at det ikke nødvendigvis er slik!

Selv har jeg en gutt og håper litt at vårt neste barn blir en jente. Det tror jeg er vanlig, er det ikke? Men det spiller jo ikke noen rolle når det kommer til stykket.

Lykke til! Sender gode tanker til deg!

maybritt sa...

vi prøver nå igjen 7 år etter vi mistet lille herman<3 som var mitt 4 barn.vi fikk først to jenter og så fikk vi en gutt og må si det var veldigt stas og når herman kom og var gutt var jeg helt overveldt tenk to og to av samme kjønn<3 hvilket kjønn vi får vist ting klaffer betyr ingenting bare barnet er friskt og vi for et levende barn med hjem<3

Anonym sa...

Du skriver så reflektert og fint. Du kan virkelig å sette ord på følelser og betraktninger om livet. Som kommentert ovenfor det er virkelig en fryd å lese det du skriver. Jeg har lest en del av dine gamle innlegg og dette med å sette ord på ting er noe du virkelig kan.
Dette med kjønn er ganske tabubelagt. Jeg er selv mamma til en gutt. Når det forhåpentligvis kommer flere en gang i fremtiden, kan jeg med hånden på hjerte si at jeg ikke ønsker meg et kjønn fremfor det andre. Det er et barn først og fremst. For meg er det vanskelig å forstå at noen kan ha et sterkt ønske om å få for eksempel en jente fremfor en gutt.
Likevel, hadde jeg vært i din situasjon(noe som for øvrig er helt umulig å forstille seg), at jeg hadde ventet en jente som døde i magen rundt termin, og så ventet en gutt kort tid etterpå, vet jeg ikke hva jeg hadde følt.
Lykke til videre i svangerskapet. Hilsen en som har fulgt deg en stund, men ikke kommentert før.

Beate sa...

Kjære deg, du er fantastisk med ord...jeg er en av de som har lurt litt på hva du tenker vedrørende det nye barnet, og kjønnet...jeg må innrømme det. Gleder meg til å lese neste innlegg- jeg føler at jeg kjenner deg selv om jeg slett ikke gjør det! Jeg er selv mamma til to gutter og har gjort meg mange tanker vedrørende kjønn. Da jeg fødte min andre gutt 17 måneder etter nr 1 må jeg faktisk erkjenne at jeg var øøørlite grann "skuffet", om det blir rett ord. Jeg hadde ikke sniktittet på UL og hadde et øite håp om ei lita jente. Slike tanker er nok mer vanlige enn vi liker å innrømme. Jeg elsker begge gutta mine høyere enn livet, men jeg kommer alltid til å ha en liten sårhet i hjertet, ettersom jeg aldri fikk ei jente :)

Dette er naturligvis ikke sammenlignbart med din situasjon- men jeg ville bare komme med noen betraktninger vedr kjønnn- som er et kontroversielt tema som du så riktig påpeker.

Ha en riktig fin helg kjære deg.
Klem fra jordmor- Beate

Anne sa...

Du er så flink til å skrive. Leste litt av den tråden du linket til, men tenkte bare "hva er dette for et problem?". Orket rett og slett ikke å bry meg om det.

Før jeg ble gravid var jeg litt redd for at vi skulle få gutt igjen, eller jeg var redd for at jeg skulle føle at vi fikk han tilbake. Så jeg innbilte meg at det var jente, frem til ultralyd. Men da hadde jeg klart å sortere tankene såpass at jeg var mer klar over at dette var to forskjellige personer, uansett. Vi sa begge to at det var det samme hvilket kjønn det var, og det var det forsåvidt også, jeg ville bare oppleve gleden av å bli mamma til dette lille frøet. Innerst inne håpte jeg litt at det skulle være gutt, for jeg ville også oppleve å være guttemamma. Jeg var fra før jentemamma, og ville også oppleve å være guttemamma, å ikke "bli snytt for den følelsen". Men jeg hadde ikke blitt skuffet om det var jente, det hadde gledet meg veldig. Jeg vet ikke om jeg alltid hadde hatt den følelsen av å bli snytt for å kjenne på hvordan det ville vært å være guttemamma. Kanskje. Synes det er vanskelig å beskrive hvordan det føles.

Jeg har hørt at mange englemammaer sliter litt med å være ferdige med å få barn. Sist sa jeg at det var siste, vi skulle bare ha to. Denne gangen klarer jeg ikke si at det er siste.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen