mandag, september 05, 2011

Om morkne vannrør, indre og ytre kratere

En ting jeg ikke orket å skrive så mye om da det stod på som verst, var det store vannrørprosjektet som ble påbegynt i august. Et godt råd til mennesker som har det tøft: Ikke begynn på store hus-og-hage-prosjekter når det stormer på innsiden. Det er en svært dårlig kombinasjon. Vi kunne dessverre ikke velge.


For en tid tilbake begynte det plutselig å strømme slam og ekkelt vann opp av sluket i kjelleren. I tillegg luktet det kloakk ute ved takrennene, og det bråkte og ploppet inne i klosettet. I første omgang tømte vi septikktanken, men da denne måtte tømmes fire uker senere, innså vi at noe var alvorlig galt. Jeg ble - som vanlig - veldig bekymret og trodde det var skjedd noe feil med hele rørsystemet ved oppussingen av vaskerommet i fjor. For å gjøre en lang historie kort: Vi fikk noen til å se på det, og det viste seg at de gamle avløpsrørene ute var tette og ødelagte (vi har hus fra 1962). Her måtte det graves. Min kjære forklarte at det maks ville ta en uke og være et forholdsvis greit prosjekt.


Rasering av gammel trapp med en gedigen monsterpigg. Og ja - det bråkte.

Det viste seg at ikke stemte. Jeg klarer ikke forklare alt rent teknisk, men rørene gikk ikke der de rent logisk skulle gå. Det finnes dessverre ikke tegninger over rørene knyttet til huset vårt, så da måtte gravemannen i grunnen bare grave - og grave. Greia var nemlig at vi skulle koble oss på det kommunale. Etterhvert hadde vi en ekspert her som sendte et lite rør-kamera ned i systemet. Det viste seg at rørene våre gikk om lag tretti meter i retning naborørene, der disse så møttes. Utenfor dette lå koblingen mot det kommunale.


"Vi skal bare grave litt, bytte ut noen rør og klappe sammen igjen. Tar maks en uke!"

I praksis betydde dette ikke bare fjerning av belegningsstein på halve gårsplassen vår, men omtrent hele, rasering av mur med betongkant ned mot kjelleren, fjerning av støpt betongplatting til søppelkassene, rasert plen og steinkant, midlertidig fjerning av noen furubusker, og hele 30 meter med en gedigen vollgrav foran hele huset vårt. Siden vi allikevel skulle skifte ut den gamle murtrappa med en ny, måtte den gamle hakkes i hjel med en stor pigg (muren gikk ned i jorda, som en del av grunnmuren), og når vi først var i gang med alt dette, kunne det være smart å gjøre litt dreneringsarbeid. Det sier seg selv, at dette prosjektet ble mye dyrere, større, mer tidkrevende og voldsomt enn antatt. Bare oppryddingen og alt som skulle på plass etterpå, gjorde meg helt svimmel.


Monsterpiggen i arbeid! Skrekk og gru!

Jeg taklet det hele overraskende dårlig. Vi har vært gjennom mye oppussing og renovering siden vi overtok huset - slik er det gjerne når man kjøper gamle hus - og det har vi møtt med både smil og pågangsmot. Denne gangen var jeg helt fortvilet. Ikke passet det; vi trengte ro, hvile og tid sammen, og ikke var det lurt med tanke på at vi hadde/ har mer nok med sorgprosessen. I forhold til dette hadde vi dessverre ikke noe valg. Faktisk var de gamle avløpsrørene helt morkne, og min kjære sier jeg skal prise meg lykkelig over at dette ikke ble oppdaget på vinteren. (Graving av 30 meter vollgrav i minus 20 grader - jeg ser den...)


For å se størrelsesforholdet; sjekk ut "teskjekjerringa" i grøfta (Mr Amèlie)...

Som jeg skrev i innlegget om skjerpede sanser og andre sider ved det å gå gjennom en sorgprosess (HER), kan sorg gi seg utslag på andre måter enn tårestrømmer og lut rygg. Etter at vi mistet Amèlie og etter terrortragedien, har jeg hatt mye frykt og uro i kroppen. Dette kom veldig opp i forbindelse med rørprosjektet. Jeg ble litt satt ut - hvorfor skulle jeg ikke håndtere noe slikt liksom - men nei, jeg sov dårlig og gikk rundt og var livredd for alt som kunne gå galt. I tillegg dukket det opp mange kjipe, uforutsigbare ting. Hvorfor finner vi ikke rørene? Blir alt ødelagt nå? Hvor mye kommer dette til å koste? Men kjære, vi har jo ikke kapasitet til å rydde opp i alt dette etterpå? Du begynner jo snart å jobbe igjen etter ferien! Og blir det jeg som må ta meg av Jesper hver dag under dette prosjektet? Tenk om jeg har en tøff dag og føler jeg ikke makter det? og kjelleren - kommer det til å strømme vann inn der hvis noe går galt? Går ikke galt, sier du? Hvordan kan vi vite det, det har jo dukket opp ganske mye uforutsigbart underveis i dette prosjektet? Og den piggen, hvor stor er den? Hæ? Kommer til å hjalle i hele gata vår? Kommer huset i det hele tatt til å stå?


I følge hybelgutta, går vi drastisk til verks fordi vi er lei dørselgere...

Nå i ettertid klarer jeg faktisk å smile litt av de siste bekymringene, men da det stod på som verst var det helt reelt. For noen år siden så jeg et program om et stort kjøpesenter som kollapset i løpet av 20 sekunder på grunn av en liten sprekk i en mur (link HER), og jeg var regelrett nervøs for at huset vårt skulle klappe sammen. Nå mister vi huset også, tenkte jeg. Jeg pakket - hold dere fast - verdisakene mine og rømte ut i hagen da piggingen begynte. Litt av et syn i mitt indre hode nå i ettertid; jeg som sitter likblek i en hagestol, hakker tenner og tviholder på en veske med verdisaker og Amèlies hånd- og fotavtrykk! Men så reelt var det for meg. Det høres jo nesten litt sykt ut, men jeg forteller det likevel. Etter at man har opplevd et så stort tap, et så gjennomgripende sjokk, og på toppen av det hele blitt rystet av 22.juli et par uker før, skjer det noe med kroppen. Alt kan skje, roper det i hver fiber. Jeg er såpass oppegående at jeg skjønner at dette her er noe som må bearbeides for ettertiden - det går jo ikke an å gå rundt og være redd for alt - men akkurat i sommer har jeg kalt en krakk for en krakk. Er jeg redd, så er jeg redd.


Nye rør - en plutselig nødvendighet...

Jeg har blitt overrasket av hvordan sorgprosessen har gitt slike konkrete og fysiske utslag. Bare det å se ut vinduet, ta innover seg et totalt rasert landskap rett på utsiden; jord, skitt, stein, dype grøfter, halvferdig arbeid, uvisshet rundt gangen videre, har vært fysisk slitsomt. Det har vært som om de ytre kraterene, har synliggjort de indre kraterene på en eller annen merkelig, overveldende måte. Det har vært slitsomt, overraskende, energitappende og en totalt ny erfaring.

Og hvordan det har gått? Vel, huset står. Rørene ble funnet, det viktigste arbeidet gjort. Vi er ikke ferdige, og det tar sin tid når det ikke lengre er ferie, men vi ser lys i tunellen. I forrige uke krøp vi til korset og ba om hjelp i form av en "dugnads-forespørsel" på facebook. Vi innser at det har blitt litt mye for oss, og det tar så fryktelig mye tid og krefter. Jeg føler spesielt på at det blir for mye for Mr Amèlie - han skal jo henge sammen også, ha et visst overskudd til jobben sin. Det er fryktelig mange som har sagt "bare si fra om dere trenger noe hjelp", så nå konkluderte vi: Ja, nå trenger vi visst det. I ettermiddag og i morgen får vi litt hjelp med legging av belegningsstein og noe opprydding. Vi får håpe det går rette veien og at vi blir fort ferdige!

Jeg sier igjen - ikke legg opp til store, uforutsigbare prosjekter om du er i sorg. Dette var en av de tingene jeg for min del taklet overraskende dårlig. Nå skal jeg prøve å fokusere på alt som faktisk har gått bra! Kanskje jeg blir sterkere av alt dette?



Framskritt! Bilde knipset for fem minutter siden. Mr Amèlie klargjør for legging av belegningsstein... Og hva den den lille biten foran til høyre er? Jo, "trappeklossen" som jeg kaller den. Mr Amèlie har støpt denne for å lage en jevn avslutning på den raserte gamle trappen. Jesper er fryktelig opptatt av at pappa skal lage "nyyy tapp"...

11 kommentarer:

Mariann sa...

Oi, wow....!

Jeg har ikke lest bloggen din fast, men jeg har vært innom her før, via Anne Arstad sin blogg, tror jeg. Jeg tror ikke jeg har sagt det, forferdelig trist det som skjedde, det griper meg langt inn i hjerteroten! Min aller dypeste medfølelse!

Jeg skjønner kjempegodt at dette med rørene er en stor belastning! Det ville vært stressende for enhver, uten den bakgrunnen dere har. Jeg håper det går bedre nå som det ser ut til å gå litt glattere! :)

Helene sa...

Hei:) Jeg ville egentlig bare si at jeg fortsatt følger deg på bloggen. Du skriver så utrolig beskrivende. Takk for at du gjør det. Tenker ofte på deg og dere!

Kjære tid, dere har jammen hatt litt å styre med i forhold til de rørene!! Og jeg forstår godt at det har blitt altfor mye å ta inn over seg..

klem fra Helene

Ellen sa...

Uff, det var da altfor mye praktisk arbeid oppi det hele! Bra dere har fått litt hjelp! Det er ikke vanskelig å forstå at dette har vært belastende, det ville ganske mange i normale tilfeller også ha syntes. Godt gjort av dere å bare hive dere inn i det, men som du sa så var dette så viktig at dere igrunn ikke hadde noe valg.
Bra å lese at dere nærmer dere slutten på arbeidet. Dere har mye som ellers surrer og tar krefter fra dere, så når dette er ferdig må dere ta det litt rolig igjen. God mandagskveld! Klem fra Ellen

Monica L sa...

Kjære deg!
Huff nå fikk jeg vondt av deg, ser deg sittende i hagen med verdisakene dine jeg...ikke rart du tenker at alt kan skje når det verste allerede har skjedd.
Skjønner at dette var overveldende for deg på toppen av det hele, de bildene fra hagen din kan jo ta motet fra enhver.
Godt dere får litt hjelp nå da og at du kan smile litt av det i ettertid.

Tenker på deg hver eneste dag og et lys er tent for vesle Amèlie Sofia.

Stor klem fra Monica L

Jeanette sa...

Ikveld sender jeg deg bare rett og slett verdens godeste klem <3

Anne Arstad sa...

Vet du hva, jeg forstår det så utrolig godt. Jeg kjenner også den uroligheten på innsiden, som du beskriver her og i forrige innlegg. Man hører "Ja men ikke tenk på det, det er så liten risiko for at det skal skje".. men når man har vært en av de som det faktisk skjer med, så kjenner vi så altfor godt på det at den lille risikoen, den rammer noen, den går ikke bare forbi Vi ble rammet av den lille risikoen. Jeg merker ihvertfall det, og at når man har opplevd det verste, å miste et barn, så kan egentlig alt skje. Jeg føler at jeg er "inni den lille risikoen".

eks, I forrige uke var jeg hos tannlegen og avtalte en ny time for å operere ut en visdomstann, og da hun sa at den ene tannen lå nede i nerven og at den kunne skades, var jeg sikker på at dette kom til å skje meg og at jeg kom til å miste følelsen i leppa for alltid. Jeg måtte ikke tenke på det, for risikoen var så liten. Men dagen min var ødelagt (jeg kjempet for å holde tårene tilbake, for jeg skjønte det ville se dumt ut), og jeg har bestemt meg for å la tannen ligge. Jeg skal ikke operere den ut.. Men det er sånne ting, man tenkte ikke på å bli rammet før, men nå føler jeg meg mer "utsatt"..

Anonym sa...

Skjønner så godt at det er krevende med en slik stor prosess!

Og synes dere skal være stolte av å ha kalt inn til dugnad. Tipper det blir massivt oppmøte.

Dessuten vil jeg komme med en honnør til Mr Amelie. Han er jo en klippe! Ikke bare beroliger han, og trøster og lager pasta og monterer hyller og tar med Jesper på tur for å se på gravemaskiner, men han støper til og med trapp. For en fyr! Det er nok fordi han har en så flott kone :)

Lykke til med dugnaden.

Hilsen Kristin

Fru Bratland sa...

Jeg bøyer meg i støvet av beundring for dere... At du klarer å sette ord på alt og i tillegg komme igjennom dette er helt ubegripelig. Jeg innbiller meg at et hvert annet menneske ville bare lagt seg flat og gitt opp, men jeg klamrer meg til et håp om at det bor noe like sterkt i oss alle som i deg og familien din. Jeg har vært igjennom et par husprosjekter selv, av den ikke fullt så positive arten, men dette her overgår det meste. Jeg har mistet motet mange ganger, men må man så må man...
Som nevnt tidligere så kjenner jeg deg ikke så godt, men jeg hjelper gjerne til om det er noe jeg kan bidra med...på den ene eller andre måten :o)
Håper du blir fornøyd med den nye trappa og ferdig gårdsplass, og at rørene fungerer som bare rakker'n! :o)

Klem fra Holmestrand

Annikken sa...

Kjære deg - jeg forstår deg såååååå godt... FOR et prosjekt. Jeg skjønte først ikke hvor stort det var - før jeg så bildet med den lille mannen din nedi der. Hjelp. Det ville vært heftig uansett, og dere har ikke hatt noe valg. Håper dugnad går bra. Så flinke dere har vært som spør. Jeg håper dere har fått nok folk.

PS - vi er i gøteborg på en liten bryllupsreise nå, og jeg tittet på tipsene dine. så vi tk oss en tur på Caleo. TAKK FOR TIPS!! Ååhh...så vidunderlig det smakte!! Vi slo på stortromma og prøvde ulike foretter, hovedretter og desserter. Alt var himmelsk, vil tilbake imorgen...

Linda sa...

Hjelpe meg for et prosjekt! Lykke til videre! Kan levende forestille meg at dette har vært en tøff belastning for dere!

Tenker på dere hver dag!


Klem fra Vestlandsmaur!

Linda sa...

Tror det er helt normalt å reagere med katastrofefølelse på sånne ting etter noe sånt som dere har vært igjennom! Been there...

Klem Vestlandsmaur

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen