onsdag, juli 21, 2010

Klokskap i en kaktus

I vinduskarmen på kjøkkenet har jeg en kaktus. Den har overlevd studentliv, flyttefaser, oppussinsprosjekter, fall fra blomsterbrett og dager med manglende omsorg. En kaktus tåler jo alt.

Men for en del måneder siden så den plutselig veldig vissen ut. Faktisk ganske så innskrumpet og stusselig. Der har jeg tatt knekken på en kaktus, tenkte Amélie. Hva skal man med en død kaktus?

Av en eller annen grunn glemte jeg å skrote den. Den skulle selvsagt slenges i komposthaugen, men det kokte visst bort i kålen. Istedet ble den stående i vinduskarmen den hadde bodd i en stund.
Dette er ikke et vindu jeg daglig svinser forbi, så kaktusen ble glemt.

Vissen, borte, ensom, glemt. Innskrumpet, blass, sammensunket og liten.

***

Går man gjennom tøffe faser, er det omtrent slik man kan føle seg. Når energien er borte og livsgleden omtrent er fraværende, føler man seg vissen. Får jeg det noen gang bra igjen? Vil jeg kjenne deilige hjerteklapp og svimlende lykke på nytt? Man ser seg i speilet, og liker ikke det man ser. Man ser til andre, og føler seg liten i forhold. Kanskje mislykket, kanskje utilstrekkelig, kanskje rett og slett ubrukelig.

***

Tilbake til kaktusen. En  dag for litt siden, oppdaget jeg at det hadde skjedd noe. Mulig jeg slang på litt vann på et tidspunkt - husker ikke - men uansett hadde kaktusen... - vokst? Ut av den visne, døde kaktuskroppen, hadde det kommet nytt kaktusmateriale.


Der stod den - grønn og fin, med strukket hals. Kanskje ikke helt perfekt i formen, kanskje ikke kvalifisert i den store Miss Kaktus-konkurransen, men allikvel; levende. Ny. Fin. Annerledes!

Jeg plasserte kaktusen kjøkkenvinduet, og tanken slo meg: Ting kan bli ødelagt her i livet. Man kan oppleve seg vissen og død. Man tror ikke ting kan bli bra igjen. Kanskje ikke noen gang.

Jeg husker jeg hadde det slik. Jeg hadde en slags vemmende følelse av av ting var ødelagt. Av at livet liksom aldri kom til å bli skikkelig bra igjen. Hadde jeg vært en kaktus, hadde jeg sett vissen ut. Død.

Men - uventede ting kan skje. Noe nytt kan oppstå. Det kan det! Ting gror kanskje litt rart sammen. Alt blir ikke som før. Men mange ganger kan det bli bedre.

***


Den rare kaktusen min har blitt oppgradert fra bortgjemt plante i usynlig hjørne, til vinduspynt på kjøkkenet. Godt plassert i dagslys og med sommerfugl dandert i jorda. Til daglig skue. Og til plutselig påminnelse om at ting som ser dødt ut, kan bli levende igjen.

Da jeg tenkte på dette her om dagen, fikk jeg det for meg at jeg skulle slenge ut tankene her på bloggen. Kanskje er det noen som trenger å høre det der ute.


Om du vil lese serien min om da jeg møtte veggen, ligger den HER. Bla deg ned til del 1, og les oppover.

3 kommentarer:

Silje sa...

Så fantastisk bra skrevet! Jeg har det litt sånn som du beskriver nå - tøff fase i livet. Godt å bli påminnet om at det BLIR bedre :)

Gøril sa...

Jeg har det rimelig tøft om dagen, noen dager er jeg som en kaktus som er både vissen og død, men i dag blomstrer jeg også.
Slik som kaktusen din.

Jeg er glad det er dager som er så blomstrende og levende, for jeg vet at det alltid vil komme flere visne og bortgjemte dager.

Flott innlegg.

Anonym sa...

Jeg har lest alle 5 delene og kjenner meg igjen. Særlig punktene i del 5, idealisme, lederegenskaper og tok på meg alt for mye en periode. Jeg gjorde som du, tok på meg mer og mer, ble bare mer demotivert og trodde det var kjedsomhet, og gjorde mer... Vel, det endte med at jeg sa opp jobben. Nå tre år etterpå er jeg i ny jobb, og har en stilling uten lederansvar, noe som passer godt i denne livsfasen. Jeg har 3 barn, og vi bygger hus. Avgjørelser knyttet til bygging har jeg overlatt helt til min mann. Og jeg konsentrerer meg om få ting av gangen;-) Har lært å sette pris på hverdagene igjen...

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen