Bunadgutta mine

Her er noen glimt fra vår 17.mai. Jeg var ikke så ivrig med fotograferinga i år - det er noe galt med fotoapparatet - men heldigvis fikk jeg foreviget de fine bunadgutta mine. Strengt tatt er det vel festdrakter fra Name It, men fine er de! Elsker den dueblå fargen, og jammen meg passet de godt til akkurat mine gutter.

Nå er jeg selvsagt helt inhabil, men... I just say: Smeeelt!

Storebror var LITT lei av bilder - selv etter to minutter - men bilder måtte vi bare få tatt. Det første året med bunad nemlig. Lillis bare ler...

At dette var det beste bildet, sier sitt. Merkelige blikk på alle mann, men koselig minne for det. For tenk det, dere: Jeg har ikke brukt bunaden siden 17.mai 2008 (... gravid i 2009, 2011 og 2012... og kom meg ikke inn i den i 2010). Jeg kom meg ikke heeelt inn i den i år heller, men med litt egenhendig "jallasøm", fikk jeg skrådd sidesømmen fra livet og opp til under armen. Jeg slapp (såvidt...!) å sprette opp i midjen, og godt var det, for det hadde jeg rett og slett ikke klart. Synd jeg ikke fikk tatt et skikkelig bilde av hele bunaden, men dette var det vi rakk før vi skulle videre. For den som lurer så har jeg Gudbrandsdal festdrakt.

Bunadgutt som speiler seg. Bra attitude!

Håper alle hadde en flott 17.mai-feiring! :) Vi hadde en rolig dag uten alt for mye farting i år. Måtte ta litt hensyn til etterslep etter sykdom. Guri, det har hengt i, altså. Veldig koselig med fin familietid! Denne pinsen har i det hele tatt vært veldig deilig. Fint vær, sol, tid sammen - og endelig begynner jeg å føle meg mer ovenpå. Disse fridagene gjorde godt for kropp og sjel.

Ha en god uke! :)

Kontraster

Denne uken døde tremenningen til barna våre inni magen. Min kjære sin kusine og hennes mann mistet sitt første barn på onsdag. De visste at hun kom til å dø - enten i magen eller senere - men bar på håpet om å få oppleve henne i live, om så bare for en liten stund. Hun døde litt før hun ble født, noen uker før termin.

Livet er så utrolig skjørt. I dag har vi vært så privilegert å få se og holde lille L i den lille hånda. En sterk opplevelse. Hun lå på et teppe på sofaen hjemme i stua til mammaen og pappaen sin. Liten, vakker, kledd i bittesmå klær. Lett sommervind blåste inn gjennom stuevinduet. Det lød musikk fra rommet ved siden av. Ikke trist, men fin og glad musikk.

Tanken var at jeg skulle gå inn først mens min kjære satt i bilen med barna. Deretter skulle vi bytte. Men så ble det til at vi fikk komme inn alle fire. De ville gjerne hilse på barna og var naturlige og åpne midt i det vonde de går gjennom.

Vi lot Jesper få se og stryke lille L sin lille hånd. Han visste hvor vi skulle i dag og uttrykte sterkt at han ville være med inn. Han ville se den døde babyen, gi blomstene og tegningen sin. Før i dag ville han nemlig lage en trøstetegning, eller et 'tjøste-kattekat' (trøste-skattekart) som han sa. Han tegnet bokstaven til Amelie og til lille L, et hjerte, et kors og noen andre kruseduller. Han 'kom til å tegne en skytekanon', men den skulle absolutt ikke være der likevel, så der måtte vi lime Ole Brumm, Heffalompen og Tigergutt over.

Jeg måtte tenke meg grundig om med tanke på Jesper. Er det riktig? Skal han bli vant til å se babyer som ikke lever? Han har riktignok et naturlig forhold til døden, men vil det føre til at han oppfatter det som noe normalt? Jeg tror man alltid skal følge den indre stemmen. Jesper er en robust gutt som er opptatt av de små og store ting i livet. Vi snakker ofte om døden. Gode samtaler der vi lytter til tankene hans og forsiktig hjelper han å sette ting inn i sammenheng. For tiden snakker han om lillesøster hver dag. Han husker at han fikk se og kjenne på Amelie. Det var en utrolig spesiell opplevelse, og Jesper har snakket om det i økende grad ettersom språket har utviklet seg.

Jeg landet på inni meg at å se lille L, ville kunne være en fortsettelse av Jespers egen bearbeiding. Jeg har lest mye om barn og sorg, og jeg er nok mer enn gjennomsnittlig opptatt av barns eget behov for bearbeiding av følelser og inntrykk. Min kjære var enig. Dette var en kjent ramme for han, og settingen ville være ryddig og fin. Dessuten er det ikke hverken vanlig eller normalt for han å se babyer som ikke lever. Han har besøkt mange levende babyer, og vi har snakket om at det bare er noen få babyer som dør. Barn har et utrolig naturlig forhold til ting, og i den lille familien vår har vi uansett ikke noe tabuforhold til døden. Magefølelsen sa ja. Til Jesper sa jeg at det ikke var sikkert at mammaen og pappaen syntes det var greit at alle gikk inn, men at han uansett skulle få gi tegningen sin og blomstene. Men - så ble vi vinket inn, og alt ble alt veldig naturlig. 

Min fine, viltre snart-fireåring ved siden av den lille babyen. En klam barnehånd som strøk over huden til sin lille tremenning. Mamma, hun æj kald som Amelie, sa Jesper. Tenk - to år siden. Han tok i kjolestoffet og løftet på kosekattepusen ved siden av. Så sprang han videre og hoppet opp i den andre sofaen. Etter noen minutter var han ut og opp og overalt. Litt tilbake hos babyen, mammaen og meg, før det var Oppdrag Lete Etter Hund.

Det var en utrolig spesiell stund. Jeg som kjenner til flersidigheten i dette med sorg, opplevde det godt og gjenkjennelig at vi både kunne snakke, dele det vonde, le og holde den lille babyen i hånda. Det var ikke vanskelig for meg å være der. Heller fint. Det vekket minner, men jeg lever jo med minnene uansett. Mr Amelie og jeg fikk dele noen tips med tanke på begravelsen, og ellers var det godt å være sammen denne korte, viktige timen. Kanskje det ligger helbredelse i det å dele øyeblikk som dette?

Ute er det sol og sommer. I ettermiddag har vi både spist middag på restaurant og hatt piknik ved sjøen. Sommerbris, blå himmel, kaffekos og herlige hvin fra storebror og lillebror. Vassing i saltvann, livsglede og takknemlighet. Men også samtaler om Amelie og lille L. Jesper sa i bilen i dag at Amelie og lille L er sammen i himmelen, og at der er også 'pappaen til pappa'.

På tv i kveld har det vært Grand Prix, glitter og glamour.

En dag full av kontraster. Det er vanskelig å føle seg uberørt. Man skal virkelig ikke ta noe for gitt her i livet.

I kveld går tankene mine til den tapre mammaen og pappaen til lille L.



Jeg vil dele de to fine englemamma-nettsidene jeg nevnte nylig i egne innlegg.

Langsomhet på en søndag

I dag har jeg fått litt alenetid av min kjære. Han tok med seg guttene på piknik - Jesper sin idé - slik at jeg kunne få en time eller to til å være bare meg. Heldigvis er jeg på bedringens vei. Jeg skal på jobb i morgen, men jeg er fortsatt ganske matt. Etter noen timer alene med barna før i dag, gjør det godt å slappe av litt. Tenkte jeg skulle vaske klær og smårydde litt etter å ha sittet ned med kaffekoppen, men ble visst sittende. Noen ganger er gjør det så godt å bare... - være. Ingen lyder, ingen plikter, ingen ryddelister.

Bare tilstedeværelse. Ro og tid til å tenke. Langsomhet.

I dag ble jeg sittende og høre på Moddi. For en fantastisk musiker. Stemmen hans. Melankolien. Tekstene. Stemningen i musikken. Dere har sikkert hørt 'House by the Sea', men uansett - jeg deler den her. Det er meg ikke ofte forunt og sitte rolig ned og lytte til musikk, la tankene vandre og kjenne hva det gjør meg, men det har jeg gjort i dag.

Langsomhet anbefales. Ha en fin søndag!

Kjøkkeninspirasjon: Landlig og praktisk i Fru M sitt hus

Det ble visst ikke noe kjøkkeninnlegg i går - jeg kom liksom over i et annet spor og måtte skrive litt fra hjertet om andre ting - men i dag skal det bli interiørinspirasjon, vettu. Jeg har fått tillatelse til å dele bildene. Dette er eye candy for alle som liker landlig og romantisk stil med praktisk skru.

Dere husker kanskje vi var så heldige å få låne huset til et vennepar på Nøtterøy den helgen vi oljet gulvene våre? Vel, på søndagen måtte jeg knipse litt bilder i deilig vintersolskinn. Familien pusset opp kjøkkenet sitt i fjor høst, og her ser dere resultatet. Praktisk, sjarmerende - og med rikelig skapplass. OG to stekeovner.

Kjøkkenet er fra Ikea og frontene heter STÅT. Benkeplate i valnøttfarget laminat og apotekerhåndtak. Gardinene er kjøpt på Creme de la Creme i Horten. (Se bort fra den litt spinkle hortensiaen i brun plastpotte. Den er det jeg som har plassert der midlertidig... Ups!)

Jeg har så sansen for den sittebenken under vinduet. Skulle gjerne hatt en slik plass på kjøkkenet vårt. Koselig! Koppene er forresten fra Greengate.

Apotekerhåndtak....

... og koselig vinduskarm. På toppen av det hele - vakkert vinterlys!

Plakatbilde med familieregler fra Skeidar :)

Nok et bilde av den überkoselige sittebenken. Peis til venstre...

Innebygd hylle oppunder taket og over kjøleskapet. Det er pappaen til fruen i huset som står bak denne. (Husker jeg riktig, M?) Æres den som æres bør!

Og til slutt - en liten detalj i form av et emaljeskilt.

Har dere spørsmål eller kommentarer, så bare bruk kommentarfeltet. Venninnen min har ikke blogg, og når kjøkkenet hennes først kringkastes på nettveven, synes hun sikkert det moro med kommentarer. Håper dette var til inspirasjon! :)

Gullgruver

Noen ganger kommer man over gullgruver. Gullgruver i form av tekster som taler til ditt indre og etterlater en følelse av gjensidighet og identifikasjon. Bilder som rører deg og blir værende på innsiden dag etter dag.

Denne uken har jeg ved en tilfeldighet kommet over to nettsider som har betydd enormt mye for meg. De har på hver sin måte ført meg inn i huset som rommer sorgen over Amélie. Det har dog ikke vært de vonde rommene. Det har vært rommene der skjønnhet råder. Der vemodet og savnet hviler i bakgrunnen, men der nærheten til barnet oppleves ubeskrivelig verdifull.

Dette her er vanskelig å forklare. Det vil alltid gjøre vondt å tenke på Amélie, men samtidig finnes det stunder der det gjør godt å kjenne på morskjærligheten. Det trivielle og hverdagslige skyves for noen minutter til side og jeg får være nær et eller annet inni meg som er ekstremt personlig, spesielt og viktig.

Det er ikke Amélies død som har forandret meg mest - det er hennes liv. Hennes korte liv har etterlatt seg spor på innsiden som jeg strever med å sette ord på. Ja, selv jeg, som har skrevet og bearbeidet enormt mye, som elsker å uttrykke meg og som lett finner ord, kan famle verbalt iblant. Kanskje det er fordi opplevelsen ikke kan fanges av ordene.

Det gjør godt å kjenne kjærligheten på innsiden selv om Amélie ikke er her.
Det gir håp å kjenne glede ved hennes korte eksistens, selv om sorgen er stor.
Det beveger meg å være nær dette rommet av skjønnhet som finnes dypt inne i meg. Stedet der sorgen og savnet møter håpet og takknemligheten. Rommet der troen ikke forstyrres av uro og smerte. Stedet der drømmer bor, og der minnene er sterke og levende.

Tenk at to andre mammaer... som har mistet hvert sitt barn... som bor et helt annet sted i verden, kan gjøre så mye med meg! Å dvele ved tekst og bilder på disse nettsidene, har skapt så stor grad av gjenkjenning at jeg rett og slett har blitt ført over i dette rommet som er så vanskelig å beskrive. Her kjenner jeg meg igjen! Her finner jeg litt av hjertet mitt, av sorgen, av troen, av håpet jeg bærer på innsiden. Det er nesten så jeg holder pusten når øynene mine tar inn bilder og tekst fra disse to vakre englemammaene, for i dette møtet oppstår en nærhet til min egen datter.

Nærheten er god. Den gjør godt i et hjerte som fortsatt bærer på sorg og savn. Dette rommet med skjønnhet og lys, med nærhet, dybde og håp, finnes inne i meg på grunn av Amélies korte liv. Og selv om smerten er stor og savnet uendelig, er jeg takknemlig for dette rommet, for her finnes kilden til liv.



Bildet øverst er laget ut fra et bilde av Amélie. Så teksten første gang via Instagram, og har senere sett den på en av nettsidene omtalt over.

Jobboppstart. Og bihulebetennelse

Denne uka ble virkelig ikke som den skulle bli. Søndag kveld var jeg fortsatt veldig slapp og sylta, men på jobb skulle jeg. Datoen har vært spikret i et år, og jeg måtte jo bare bli gradvis frisk, vel. Når man har hatt ulønnet permisjon har man heller ikke - slik jeg har forstått det - rettigheter til egenmelding og sykemelding før etter fire uker, så jeg tenkte jeg fikk bite tenna sammen og komme meg gjennom de tre første dagene før fridagen torsdag.

Samme natt ble Emilsen dårligere. 39,9 i feber, snørr og ubehag. Han var våken flere ganger, og selv om papsen tok seg mest av han, fikk jeg såpass avbrutt søvn at natten ble tøff. Fem timer søvn, dundrende hodepine, press i bihulene og litt halvfebril. Jo, dette ble en litt annerledes jobboppstart enn jeg hadde sett for meg. Jeg kom meg gjennom dagen, men var helt utslitt da jeg kom hjem. Skjønte jo at jeg burde holdt sengen, men ikke så lett når man ikke kan være hjemme.

Mandag kveld var jeg ganske fortvilet - følte meg rett og slett verre - men jeg kunne jo ikke være syk. La meg tidlig og satte på vekkerklokka. Våknet igår morgen med migrenelignende hodepine, press i bihulene, tett/rennende nese og lett feber. Skjønte vel da at helsa må komme først. Det ble telefon til jobb og bestilling av legetime. Ikke moro å kaste inn håndkledet, men sykdom er ikke lett å styre. Nå har jeg fått konstatert bihulebetennelse og begynt på antibiotika. Ligger for det meste i senga, spiser litt, leser, sover - og har blitt en kløpper på neseskylling. Selve skyllinga er helt grusom, men det klarner opp den neste halvtimen. Litt kjipt å måtte avbryte jobboppstarten min, og ikke moro med tap av inntekt, men slik er det nå.

Det skal sies at det var veldig, veldig koselig å være sammen med fine kolleger igjen. ...Og å snakke voksenprat og drikke kaffen sin i fred og ro. ...Og å se igjen skjønne elever som gir deg følelsen av å være beyond welcome! Jeg ser rett og slett frem til å jobbe disse ukene før sommerferien! Jeg tror det er bra for meg å få smake litt på jobblivet nå før sommeren, komme i jobbmodus og delta på planleggingen av neste år før ferien tar til. Det skal rett og slett bli veldig bra.

Forresten - takk for fine innspill under forrige innlegg! Interessant å lese om deres opplevelser, valg og vurderinger. Takk for alle som gir av seg selv i kommentarfeltet!

Ha en fin dag! Nå skal/bør/MÅ jeg bli frisk! Når jeg først er tvunget til å holde sengen - og faktisk kan det, siden papsen tar seg av Emil - tror jeg kanskje det blir litt blogging utover dagen. Jeg har fått lov til å vise kjøkkenet til en venninne av meg, så det gleder jeg meg til.

Ps! Har laget en midlertidig ny header også. Jeg har planer om å "pusse opp" bloggen litt, men skal få hjelp, så enn så lenge bruker jeg det koselige bildet fra påskeferien.

Mammapermen når sin slutt

Denne uka har vært min siste uke i mammaperm. Jeg skulle kooose meg med trilleturer med Emilsen. Besøk fra Oslo, kaffedates og tapaskveld med 2009-mammaene stod også på programmet. Den gang ei. Forrige helg ble jeg forkjøla, og det har liksom vedvart. Først potte tett og slapp i kroppen, så rennende nese og vondt i bihulene. Feber litt opp og ned. Nå vondt i halsen. Jeg måtte avlyse alle avtaler i uka, og vi måtte droppe konfirmasjon på hjemtraktene i helga. K j i p t. Det blir ikke alltid som man har tenkt, nei. Nå handler alt om å bli frisk og rask til mandagen - da begynner jeg nemlig å jobbe igjen.

Det er alltid litt rart å gå fra hjemmeliv, bleieskift, stull og stell, mammalunsjer og sene morgener, til arbeid, fokus og plikter. Både etter permisjonen med Jesper og sykmeldingen i etterkant av Amélie, gruet jeg meg en smule i forkant - det er noe med den overgangen - men i begge tilfeller opplevde jeg det veldig positivt å komme tilbake til jobb. Det er godt å bruke seg selv, gjøre en innsats, prate med kolleger og ha litt "mammafri". Jeg elsker permisjonslivet, men det er ikke til å stikke under en stol at det er en egen intensitet knyttet til det å ta seg av små barn, hus og hjem.

Dette er umulig å skjønne før man har vært der selv, men jeg tror det er fordi man bruker hele seg, bærer på en god kombinasjon av kjærlighet, glede, ansvar og bekymring (f.eks ved sykdom), samtidig som man stiller krav til huslig innsats. På jobb er pliktene mer "ryddige", så slitenheten føles annerledes. Hm - litt vanskelig å forklare, men mulig noen kjenner seg igjen.

Jeg tror i alle fall det skal bli fint å jobbe disse ukene før sommerferien. Jeg er heldig og kommer inn i maimåned som er full av fridager, i juni er det sommerferiemodus med utetimer og utflukter, og vips så er det ferie. Dessuten begynner ikke Emilsen i barnehage enda. Det er liksom til høsten til virkelig starter. Da skal to foreldre på jobb, og to barn i barnehage. Fire nistepakker skal smøres og to barnehagesekker skal pakkes i tillegg til egne forberedelser. Klesvasken tar seg opp - enda så stor den er i dag - og middagene må planlegges i forveien. Er nok mer spent på logistikkbiten i høst, i tillegg til at de første ukene er en travel tid for lærere. Men, men - det skal nok gå bra det også. Vi har tatt noen viktige avgjørelser knyttet til det jeg kaller Livskvalitet og prioriteringer (les gjerne serien min HER), noe jeg kan fortelle mer om senere.

Vel - nå skal jeg skynde meg å bli litt frisk til mandagen her. Wish me luck!

Thihi. Bilder knipset rett før Emilsen skulle sove formiddagslur en dag for litt siden. Lite villig til å bli avbrutt fra mekking på skuff for photoshoot med mams, pluss litt for liten lue på snei, men fryktelig søt.

***

Hvordan syntes DU det var å begynne igjen på jobb etter mammaperm? Var det en overgang, eller var det rett og slett litt all right?



PS! Takk så inderlig mye til dere som tok dere tid til å skrive til Isaks mamma under her. Det er fortsatt rom for å legge igjen en hilsen. Begravelsen var i går, og det er nå de virkelig tunge dagene begynner.

Kjære mammaen til Isak

Jeg får mange henvendelser fra andre mammaer og pappaer som har mistet et barn. Noen ganger er det nyrammede som skriver til meg, andre ganger engleforeldre med flere år gammel sorg. Jeg leser alt med den største ydmykhet og kjenner det i magen når jeg får del i hver historie. Selv om jeg ikke får kommentert direkte under hver kommentar, har jeg et mål om å få svart på alle mailene - om det så tar meg måneder eller år.

Det er heller ikke alltid jeg får laget et eget innlegg til nyrammede engleforeldre, men denne gangen kjenner jeg at jeg vil skrive noen ord til mammaen til Isak og gi dere mulighet til å bære litt av sorgen hennes. Under bildet av 'Racermoppen' kom nemlig denne kommentaren:

Lørdag fødte jeg lille Isak som allerede hadde vært død i magen min noen dager. 7 uker før termin skjedde det uvirkelige.. Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver, og det er godt å lese! Akkurat nå er jeg bare tom. Veronica

Kommentaren råkte meg i magen. Sårbarheten, sjokket, opplevelsen av tomhet. Jeg var der selv for litt under to år siden. Å ha født sitt barn, men sitte igjen med tomme armer er en så opprivende smerte at det er vanskelig å beskrive. Mange føler med, men ikke alle rundt forstår hva det gjør med en å miste et barn som bare fikk leve i magen. Hva gjør man? Hvordan komme videre? Hvordan skal man finne igjen håpet og uskylden man levde i tidligere? Dette er det også to andre englemammaer som har stilt meg spørsmål om i mail, og jeg ønsker å svare på dette en dag jeg kan skrive uten forstyrrelser. I denne omgang vil jeg bare gi Isaks mamma en klem midt i mørket. Jeg husker hvor mye det betydde for meg at andre tok seg tid til å skrive noen ord via bloggen min, og det rørte meg at dere lesere brukte Amélie Sofias navn, stilte spørsmål, delte dikt og viste omsorg.

En annen englemamma skrev en nydelig kommentar til Isaks mamma under her, og svaret tilbake satte meg på tanken om å vie et eget innlegg til sistnevnte: Akkurat nå føler jeg behov for å snakke og skrive med andre i samme situasjon. Jeg tror ikke Veronica har egen blogg, derfor håper jeg det finnes noen der ute som vil dele noen ord eller tanker under dette innlegget. Kanskje er du englemamma og har egne erfaringer. Kanskje har du mistet noen og vet litt om sorg. Kanskje noen har tips, dikt eller sanger å gi videre. Kanskje er du bare et medmenneske. Jeg vet hvor uendelig mye det betyr å ha noen å gå veien sammen med når man sørger. Dessverre er det ikke alltid dem rundt en som er flinkest til det.

Kjære Veronica. Det gjorde så vondt å lese om lille Isak som ikke fikk leve. Jeg vet hva du går gjennom. Det kommer til å gjøre vondt lenge, og det blir et stort før og etter i livet ditt, men det vil komme lysere dager. Ta deg selv tid til å sørge og del sorgen på en måte som føles riktig for deg. Isak skal ikke bli glemt. Jeg håper dette innlegget vil være en hjelp for deg når du leser det, og jeg håper mange vil legge igjen et lite spor under her. Det koster så lite å være medmenneske.

Til slutt vil jeg si at jeg gjerne skulle laget et eget innlegg til alle som skriver til meg. Jeg ønsker ikke forskjellsbehandle, men akkurat nå måtte jeg bare følge magefølelsen og skrive denne posten. Vit at jeg leser alle kommentarer mer enn en gang og lagrer meg navnet på hvert barn som går bort.

Til slutt vil jeg dele et utrolig nydelig dikt av en ukjent forfatter som jeg har skrevet på bloggen tidligere. Det har betydd mye for meg.

♥♥♥

The world may never notice
if a rosebud doesn't bloom
or even pause to wonder
if the petals fall too soon 
But every life that ever forms or ever comes to be
touches the world
in some small way for all eternity 
The little one we longed for
was swiftly here and gone
but the love that was then planted
is a light that still shines on 
And though our arms are empty
our hearts know what to do
every beating of our heart says
We will remember you.




Tusen takk til leser Marte-Kristine Bøe som gav meg bildet øverst til å bruke på bloggen.

Trekning og trommevirvel

I går, fredag, var det altså trekning i COOP Obs-konkurransen, og her kommer publisering av den heldige vinneren. Spennende, spennende! Aller først; tusen takk for all deltakelse! Jeg føler meg litt som en slik 'meglemamma' som ønsker at ALLE skal vinne - eller i det minste få en trøstepremie - men det er nå en gang slik at bare en kan vinne.

I går telte og leste jeg gjennom alle kommentarene. Det var noen som hadde lagt igjen dobbelt opp (eller bare rettelse av skrivefeil), men ekstrakommentarer teller dessverre ikke med som lodd. Ut fra dette, var det 123 som deltok i konkurransen. Gjennom random.org, trakk jeg en heldig vinner, og det ble... *trommevirvel*

... lodd nr.32: Tonje med bloggen Mammas lille Ida! GRATULERER SÅ MYE TIL DEG! Send meg adressen din på mail, så vil du få tilsendt gavekortet i posten.

Håper dere vil delta på nye konkurranser! Det blir nok mer av det i fremtiden! Ha en super helg!

Ps! Jeg skjønner meg ikke på såkalt skjermdump; det å ta bilde av skjermen. Funker ikke å trykke på prt sc-knappen. Hvordan kan jeg ta bilde av skjermen med pc, uten å måtte ty til dårlige mobilbilder som over? :-)

 

Konkurransen er sponset av COOP Obs Hypermarked.

Racermoppen

De som følger meg på Instagram, fikk med seg bildet av 'racermoppen' forrige helg. Ha ha! Dette var nemlig synet som møtte etter å ha fått sove ut litt på lørdagen. Må si jeg har en kreativ mann! Vet ikke hvem som koste seg mest; storebror som føyk rundt på mopp, lillis i bæresele, smart far eller uthvilt mor som våknet til rene gulv.

Love my boys! Og racermopp kan anbefales!
 

(Se bort fra fortsatt tomme vegger. Jeg er i tenkeboksen ift møblering og bilder :)

Husk konkurransen!

Hei og hopp! Jeg minner om konkurransen der dere kan vinne gavekort på 1000 kr fra COOP Obs Hypermarked. Hopp HIT for å delta. Kjempemoro med så god respons forresten! Det rykker i snillhetsfoten, og jeg får jo lyst til å lodde ut gevinst til hver og en av dere. Sukk. Jeg trekker i alle fall ut en heldig vinner neste fredag.

Ha en fortsatt god søndag!

Emilsen 9 måneder

Dette bildet skulle jeg egentlig lagt ut den 17'ende, men da var jeg visst mest opptatt av å hvile litt på "flytebrygga mi"(bloggen). Som nevnt hadde jeg et helt hav å svømme over. Takk for all god respons på innlegget forresten! Godt å vite at vi er flere som føler på de samme tingene. Rart med det, men det er alltid til hjelp å være mange i samme båt. Det kommer nok mer om hav og flytebygger snart.

MEN - i alle fall, her er fine, gode superlillebror. Tenk, ni måneder har han blitt! Tiden flyr, det skal være sikkert og visst. Bildet ble knipset 17.april og er veldig representativt for utviklingen hans. Opp på knærne, holde seg i kanten, utforske alskens detaljer... - og gjerne styre rundt med en favorittgreie. Her er han i farta med litt husarbeid på Emilvis. Og det lure smilet, det er bare priceless. Jeg skal nok få litt å bryne meg på når gutta boys finner på sprell sammen.

Sånn ellers i forhold til lillebrors utvikling - det er mye åling, gynge på knærne, opp og titte, stå mens mamma holder (på vinglevis), studere små detaljer, le... Det er sinnataggutbrudd, en del utålmodighet, hyl og hvin, babling med hørbar "setningsoppbygging", matmomsing, gnafsing på hender, føtter og... egentlig det meste som kommer i hans vei. Han digger pus, elsker storebror, liker å ligge i armkroken, koser seg på trilleturer og sover utrolig mye bedre på dagen enn han gjorde sitt første halvår. Samspillet med Jesper er bare rørende. Emil lyser opp når bror kommer hjem fra barnehagen, og det er helt klart Jesper som får frem mest latter hos 'lillis'! For øvrig er det mye krutt i lillebror, og han er sinna flere ganger om dagen. Ikke bare fryd og harmoni, nei. Noen ganger er det ikke så lett å forstå hva som egentlig er galt, men det blir bra når språket kommer. Tenker han har mye på hjertet, jeg. (Har vel noen å slekte på... ;)

På bildet over ser han ut som freden selv. Thihi. (Hvor er glorien, liksom?) Her i arvet body fra storebror - for de av våre venner og kjente som husker julekortet fra 2009. Ønsker dere en finfin fredagskveld og god helg!

Om utilstrekkelighet, flytebrygger og fokus

I dag kjenner jeg på utilstrekkelighet.
Mye utilstrekkelighet.
I mange retninger.

Jeg ser porter og hindre i stedet for åpne landskap. Jeg ser hauger og fjell fremfor lette stier. Jeg ser alt som skulle og burde fikses og alt som må gjøres.

Jeg ser lass med klesvask og lister med telefoner, mail og meldinger. Jeg ser hybelkaniner, papirbunker og kjøkkenbenk med dilldall. Jeg kjenner på blekksprut-syndromet og skulle helst hjulpet alt og alle - helst i går.

På slike dager må man stoppe opp litt. Sitte ned. Puste dypt inn.

Hva gjør det med meg å føle på all denne utilstrekkeligheten? Gjør det meg bedre? Mer effektiv? Får jeg utrettet noe mer? Det er logisk å skjønne hvorfor følelsen kommer - det er alltid deilig å hake av på ting - men de dagene jeg ikke får haket av? Går jeg det hele etter i sømmene, er det jo logisk at man kommer litt bakpå etter at to av fire i huset har hatt omgangssyken. Nattevåk og sengetøysskift. Sutring, bæring og fokus på mammahjertet. Det er ikke klær som er viktigst, da. Eller ryddig kjøkkenbenk. Heller ikke finurlige sms og lange telefoner. Da er øyeblikket her og nå viktigst. Barnet som trenger trøst. Hvile til kropp og sjel. Restitusjon til liten og stor. Frisk luft inn i lungene.

Så får det være med alt som skulle, burde og måtte gjøres - inntil man er litt ovenpå igjen. Da får man heller brette opp ermene og sette en strek over bildet av havet som skal krysses. Jeg skal heller svømme til nærmeste flytebrygge. Slikke litt sol, hoppi uti igjen, for deretter å ta nye svømmetak. Jeg skal ha neste stoppested for øyet - ikke fastland på den andre siden av havet. Jeg skal sette meg mål i det små. Og jeg skal glede meg over alt jeg kan hake av på!

Er glasset halvfullt eller halvtomt? I dag velger jeg bevisst å tenke halvfullt! Mailsbesvarelser og telefoner venter. Jeg er ikke ferdig med klærne i kjelleren - og blir det aldri heller. Jeg får ikke sendt blomster til alle som har det tøft, kanskje bare til en. Jeg får ikke malt listverk eller støvsugd alle kriker og kroker i dag. Men - jeg kan hake av på en hel del. Og jeg kan velge å skifte fokus.

Utilstrekkelig? Ja - det vil jeg kanskje alltid være. Derfor skal ikke den følelsen få vinne over meg. Jeg skal bruke energien min til å svømme videre til neste flytebrygge.

DET skal være mitt fokus idag.

 

Konkurranse - Barnas Uker hos COOP Obs

Jeg har tidligere arrangert konkurranser for Coop Obs Hypermarked i forbindelse med Barnas Uker, og igjen er det duket for nye vinnersjanser for dere lesere. Det er nemlig blitt vår, og sesongens tilbudskampanje for barneforeldre er dratt i gang. Jeg kjører i den sammenheng en konkurranse her på bloggen.

Det er mange samarbeid jeg takker nei til, men akkurat COOP Obs opplever jeg som relevant for både meg og leserne mine. COOP Obs har stort utvalg og fine priser - perfekt for storhandling for barnefamilier. Vi handler selv stort på COOP Obs i Sandefjord innimellom, og hver høst og vår har de spesielt gode tilbud i forbindelse med Barnas Uker.

Denne gangen er premien dobbelt så attraktiv som sist: En heldig deltaker vinner nemlig et gavekort på 1000 kr!

Akkurat nå kjører de tilbud på trampoliner, sykler, nettbrett, fjernstyrt bil og helikopter, bøker og filmer. Kampanjen innbefatter også tilbudspriser på bunader og festdrakter, bunadsko og oppbevaringssystemer.

For å delta i konkurransen, ta en titt på DENNE siden. Legg så igjen en kommentar i kommentarfeltet under her og skriv hva du ville brukt gavekortet på. PS! Husk å skrive e-mail-adresse dersom du ikke har egen blogg!

Håper så mange som mulig vil delta! Jeg trekker en heldig vinner av gavekort på 1000 kr neste uke!



Innlegget er laget i samarbeid med COOP Obs Hypermarked.

God helg!

Med denne sneakpeaken fra Emils festdag, ønsker jeg dere alle en god helg! Jeg har hatt begge barna hjemme her i dag. Hadde avtale med Jespersen om hjemmekos på fredag - da hadde jeg ikke tatt helt høyde for at minstemann skulle kaste opp og få feber kvelden før - men, men. Litt intens dag, men hjemmekos ble det. Mr Amélie tok barna på morgenen, så jeg fikk sove litt ekstra - det var fint. Emil har sovet dårlig, men hurra for manduca-selen! Ellers har jeg flydd rundt som en oj-oj, satt på en klesvask, tilrettelagt for et langt og deilig morgenbad for Jespersen, ryddet litt og bakt skoleboller med sistnevnte. Veldig stas! Ekstra deilig med hjemmelagde! Kanskje ikke en del av sunnhetsbølgen de skolebollene, men det må være lov med én når det er fredag. Gikk deilig tur med en venninne i skumringen i går og akter å fortsette i det sporet. Kjenner det gir glede og fornyet energi å bevege mer på seg!

Ønsker alle mine fine lesere en god helg!