onsdag, august 06, 2014

Bittelillesøster er født!


I kveld ble vi og verden rikere. Lille Mina kom til verden med et skrik kl. 22.17, og vi er uendelig takknemlig for å holde vårt fjerde barn i armene. Hjemme venter to stolte storebrødre, og vi er så lettet over at alt har gått bra. Nå sover hun ved siden av oss her, og vi må klype oss i armen over at bittelillesøster endelig er hos oss. Vitale mål: 47 cm og 3245 gram.

Mor er litt mørbanket og sliten etter fødsel, samtidig ganske høy på hormoner og langt inn i akkurat-født-bobla, men skal prøve å få meg litt søvn her. Gonatt gonatt!

(PS! Hun har dobbeltnavn, og det klinger så utrolig fint med begge navnene, men jeg holder foreløpig på å bare bruke førstenavnet til barna mine her på bloggen. Så får dere som kjenner hele navnet hennes, passe på å bare skrive Mina.)

mandag, juli 14, 2014

Oppdatering på svangerskapet: Uke 34 + 5

 

(Bildet over ble tatt i uke 30...)

♥ Termin: 23.august

♥ På vei: 34 uker og 5 dager

♥ Igjen til termin: Litt over fem uker, men planen er igangsetting i uke 38, noe som betyr fødsel om litt over tre uker. Iiiik! Synes det er helt utrolig! Nesten litt ufattelig... Kan ikke vente med å se henne, men kjenner likevel at vi trenger disse ukene på å forberede oss, ha litt ferie og å gjøre ferdig noen hus-og hageprosjekter.

♥ Kjønn: Fortsatt jente.

♥ Bestemt navn?: Ja, vi har så godt som bestemt oss. Jeg har kjent behovet for å "smake litt" på andre navn, men vender hele tiden tilbake til det vi har snakket om hele veien. Dessuten ER det det navnet i følge Jesper, så det skal mye til for å endre mening. Hun skal ha dobbeltnavn som søsknene, og det er veldig i tråd med guttas navn. Det første navnet er ikke veldig sjeldent, men det er heller ikke fra topp 10-lista. Vi synes det passer til ulike slags type jenter, og det er et litt varig navn. Det andre navnet er helt nydelig sammen med det første - det liksom løfter navn nr.1 litt ekstra. Sånn sett litt synd at jeg ikke pleier å skrive det andre navnet til barna mine (bortsett fra Amélie sitt). Det er kun deler av familie og noen venner som kjenner til navnet hun 99 % får, mye fordi vi holder det litt åpent til vi har sett bittelillesøster.

♥ Aktivitet på meg: Opp og ned fra sofaen, til og fra do noen hundre ganger om dagen... Neida. Jeg går litt, men skal innrømme aktivitetsnivået ikke er spesielt høyt hos mor om dagen.

♥ Aktivitet innenfra: Masse - og jevnlig. At morkaka ligger bak mot ryggen er simpelt hen en gave i dette svangerskapet. Har hatt enkelte dager med mindre liv, men  jeg har likevel kjent noe, så det har handlet om at hun har snudd seg og sparket innover eller lignende.

♥ Vektøkning: Ikke helt oppdatert på vekta akkurat nå - her er lege og jordmor mest opptatt av babyens vekst som måles via ultralyd - men jeg tror jeg har gått opp ca 8 kg. Jeg får sjekke i morgen!


♥ Strekkmerker: Nei. Fortsatt bare blåmerker på magen pga Fragmin-sprøyter (blodfortynnende). Forferdelig stygt, men glad det finnes et tiltak mot blodpropper. (På bildet over har jeg - som et unntak - retusjert vekk blåmerkene. De tar så veldig fokus, så føltes fint å ta de vekk. For øvrig ingen retusjeringer.)

♥ Plager: Har vært sliten i hele svangerskapet, også etter at den grusomme kvalmen avtok. De siste ukene på jobb var veldig tunge, og jeg angrer på at jeg ikke lyttet mer til kroppen. Har enda ikke helt hentet meg inn igjen, men sommerferie hjelper heldigvis på. Er mye trøtt, kroppen kjennes tung, og jeg er øm i bekkenet. Men bekken- og ryggsmertene er bedre enn de var, mye fordi jeg sørger for å gi kroppen hvile. Det mest plagsomme akkurat nå er at jeg flyr på do hele tiden. Ellers fornøyd med å ikke ha vann i kroppen.

♥ Noen matkick?: Omtrent som ved forrige update. Dessverre litt for mye cravings etter usunn mat, men har heldigvis klart å være litt flinkere de siste ukene.

♥ Barnerom ferdig: Siden jenta skal sove inne hos oss, er vi ikke så stressa på å endre barnerommet før fødselen. Vi tenker å endre noen ting, men det får vi ta etter hvert. Andre prosjekter er viktigere. Men - jeg har sortert, vasket, brettet og lagt nesten alle klærne i str.50-56 i kommoden, og det kjennes godt. En utrolig koselig jobb!

♥ Siste innkjøp til babyen: Sjekk Instagram! (Velkommen til alle dere nye følgere forresten! :) Var på sommersalg på en fin barnebutikk i byen her om dagen, og da var det noen fine ting som ble med hjem, vettu. Er altfor moro å handle til snuppelura!

♥ Humør: Sommerferie er gull! Humøret er i det store og det hele bra. Litt kjip er jeg nok om blodsukkeret blir lavt, men det er godt å ha ferie, og det kjennes verdifullt å være mye sammen som familie.

♥ Neste kontroll: 18.juli.

♥ Oppfølgingsplan: Se innlegg litt under her.

tirsdag, juli 08, 2014

Livstegn


Hei kjære dere! Nå måtte det nesten bli et lite livstegn her på bloggen. Det er jo en del av leserne mine som følger meg på Instagram - der er jeg ganske aktiv - men enkelte her inne begynte å bli litt bekymret for meg nå. Aller først: Alt er vel! Bittelillesøster i magen lever, og vi har sommerferie.

Når det har sagt, har det vært en ekstremt slitsom periode før jeg gikk ut i ferie. Jeg jobbet for mye (selv om jeg var noen prosent sykmeldt), og jeg angrer litt på at jeg ikke lyttet mer til kroppen. Har tatt meg tid å hente meg inn igjen - og egentlig føler jeg ikke at jeg har hentet meg helt inn igjen enda heller. Midt i dette har vi markert Amelies 3-årsdag, feiret Jespers 5-årsdag (i tre ulike versjoner), deltatt på avslutninger, hatt hverdagsliv med alt hva det innebærer, jobbet litt i hagen, hatt besøk, vært på hyttetur, far og storebror har vært i Hammerfest... Og så døde mammaen til min kjære forrige onsdag. Førstkommende fredag blir det begravelse og minnesamvær for svigermor. Foreldrene mine kommer også nedover.

Jeg har ikke hatt inspirasjon eller ork til å oppdatere bloggen, og igjen har den fått lide under omstendighetene vi står i. Hvis jeg skal fortsette å ha denne bloggen, må jeg nok sørge for en slags skrivedisiplin. Håper på det.

Takk for koselige hilsener her og der! Og husk at dere som ikke har Instagram, kan opprette en profil dere gjør privat (dvs ikke åpen) og som dere ikke nødvendigvis trenger å publisere bilder på. Da kan dere følge både meg, andre bloggere, klesbutikker, interiørblader og hva det måtte være. Dere skal for eksempel ikke se bort i fra at jeg oppdaterer Instagram før bloggen når bittelillesøster blir født. Søk meg opp på Amelies dobbeltnavn, men med 'underscore'-strek mellom navnene. (Skriver ikke det fullstendige nicket her, for å unngå automatisk spam.)

Skal prøve å skrive litt mer innimellom. Nå blir vi mye hjemme fremover, og jeg skal bruke de neste ukene til å slappe av så mye jeg kan før fødselen. Ca 4 uker til jeg går inn i uke 38 - uka igangsettingen skjer. Iiiik!

Nyt gode sommerdager! :) Hvilke planer har dere? Entertain me! Jeg kjenner igjen mange av lesernavnene, vettu, og gjør jeg ikke det, blir jeg kjent med noen nye navn.



Bildet over er knipset på hyttetur forrige uke. Less is more liksom - når det kommer til striper, ha ha - men storebror insisterte på å ha "kulis-lua" på seg da vi tok en kveldstur ned til vannet. Da måtte så klart lillebror være lik.

fredag, mai 16, 2014

Leserspørsmål: Hva slags oppfølging får du i dette svangerskapet?

Innlegget er for spesielt interesserte; antar at spesielt englemammaer og helsepersonell er nysgjerrig på dette. Hopp videre om det er utenfor ditt interessefelt.


Gravid med bittelillesøster. Her et glimt fra påskeferien. Ca 22 uker på vei her.

Jeg er nå gravid for fjerde gang. Dette svangerskapet er mitt andre etter barnet vi mistet. Det er flere som har lurt på hva slags oppfølging jeg rent konkret får denne gangen. Enkelte englemammaer er redd for at helsevesenet ubevisst mener man er "kurert" når man har gjennomført et vellykket svangerskap etter dødfødsel. Eller at oppfølgingen skal bli litt annenrangs. Slik er det heldigvis ikke, i hvert fall ikke på det sykehuset jeg tilhører (SiV).

Jeg husker tanken streifet meg da jeg gikk gravid med Emil. Vil jeg bli fulgt like nøye opp når vi er klare for vårt neste barn? Vi som har mistet, vil alltid være engleforeldre. Traumet vil jo alltid sitte i kroppen, selv om ting forhåpentligvis blir bedre med årene. Jeg slapp å lure lenge, for dagen etter at jeg hadde født, kom legen som hadde hovedansvaret for svangerskapet mitt innom barsel for å si gratulerer og hilse på Emil. Før hun gikk sa hun noe i denne retning: "Og så vil jeg du skal vite at du skal få like god oppfølging om dere ønsker et barn til. Hvis det blir aktuelt, så ring poliklinikken med en gang du er gravid." Jeg husker jeg ble så glad da hun sa det. Måtte rett og slett smile litt - for det er jo ikke alle som tenker på ny graviditet rett etter en fødsel. Men tommel opp for denne legen! Alt som heter betryggelse, er positivt for den som har mistet et barn. Å bli tidlig forsikret om at man ikke er overlatt til seg selv, er rett og slett veldig pedagogisk.

Da jeg var noen få uker på vei, ringte jeg sykehuset og ba om å komme i kontakt med en av de to legene som fulgte meg opp sist. Hovedlegen min jobber dette året på en annen avdeling der hennes spesialisering trengs, men lege nr.2 var på jobb den dagen. Hun er en person som både er faglig dyktig, som jeg er trygg på og som kjenner min historie godt. I mine øyne har kjemi, det at kommunikasjonen flyter lett og at pasienten føler seg komfortabel og trygg sammen med legen, mye å si i en slik situasjon.

Legen ville gjerne følge meg opp. Hun fikk meg inn til en tidlig ultralyd og gjorde i mellomtiden avtale med en annen lege under spesialisering som kunne være step-in når hun selv ikke var på jobb. I tillegg ble vi enige om at jeg skulle forholde meg til samme jordmor som i forrige svangerskap - også hun en nydelig person som kjenner meg godt. Hvis dette ikke er standard prosedyre på andre sykehus - se og lær. Det å ha et fast team på to leger og en jordmor knyttet til en slik type oppfølging, er en utrolig god måte å jobbe på. Selv om unntakssituasjoner kan inntreffe (sykefravær, ferieavvikling o.l), forholder jeg meg i utgangspunktet kun til disse. Ryddig, praktisk og trygt for alle parter.

Jeg hadde min første ultralyd i uke 8 (Jeg trodde jeg var i uke 7, men var visst lengre på vei enn jeg trodde). I løpet av denne timen, la vi en plan for gangen videre. Jeg ble spurt om hva jeg ønsket, og jeg opplevde at dette ble tatt hensyn til. Primært ønsket jeg jeg samme oppfølging som sist, men jeg hadde en tanke om å ha litt lengre intervaller på ultralydkontrollene i begynnelsen. Dette for å bevege meg noen ørsmå musesteg i retning normalisering av graviditeten. Jeg hadde lyst til å prøve å klare meg med ultralyd hver fjerde uke i stedet for hver tredje. Fortsatt tett oppfølging, men for meg var det et slags konkret steg i retning av å ta kontroll over frykten. Legen forsikret meg om at vi lett kunne endre dette dersom jeg hadde behov for hyppigere kontroller. Igjen - å gjøre pasienten trygg og gi medbestemmelse.

Min oppfølgingsplan ser slik ut:

* Ultralyd hos lege ca hver 4.uke frem til ordinær ultralyd.
* Jordmor på banen fra ordinær UL i uke 17-18. Etter dette vekselsvise kontroller med UL ca hver 3.uke hos lege og jordmor frem til uke 24. (Hyppighet etter uke 24 ble vi enige om nylig. Går nå hver 2.uke.)
* Tiltak mot blodpropper: To typer blodfortynnende; Fragmin (sprøyte jeg setter på meg selv) og Albyl-E hver dag. Dvs likt som sist.
* Tiltak mot GBS: Sende urinprøve til dyrkning etter hver kontroll, og jevnlige bakterieprøver. Denne gangen har jeg fått med meg "vattpinnehylstre" hjem så jeg slipper GU-feeling hver gang. Komfortabelt for meg, og tidsbesparende for sykehuset - slik jeg ser det.
* Ultralyd hver uke lengre ut i svangerskapet. (Tidspunkt for endring avgjøres underveis.)
* Plan om igangsetting av fødsel ca to uker før. (Og jeg kommer til å ta med fødebrev også denne gangen.)

Utover dette forholder jeg meg til fastlege når det gjelder fysisk form/ sykemelding o.l. Jeg har valgt å ikke gå til jordmor utenom sykehuset denne gangen. Jeg opplever at jordmor på sykehuset har tid til meg og synes det er ryddig å ha all oppfølging på et sted.

Oppfølgingsplanen er ganske lik som i forrige svangerskap - med unntak av at jeg har litt færre ultralyder (eget ønske). Jeg føler meg minst like trygg, og jeg synes det er utrolig godt å forholde meg til mennesker som kjenner meg fra før. De trenger ikke lese seg opp på journalen min, de vet hva jeg har opplevd, og jeg vet at jeg lett kan ytre meg om ønsker og behov om jeg føler meg usikker. Har gitt dem mye feedback på at jeg er superfornøyd, og har fått høre at jeg er lett å hjelpe fordi jeg er tydelig på hva jeg trenger og ikke. Sier dette som et tips til andre i min situasjon. Vær tydelig og klar - andre kan ikke lese tankene og følelsene du sitter med, selv ikke leger og jordmødre.

Jeg unner alle englemammaer som er gravide på nytt å få like god oppfølging som jeg får. Samtidig vil jeg understreke at dette er min plan, basert på mine risikofaktorer og hva som skjedde med meg og mitt andre barn. Jeg tror også det spiller inn at jeg mistet så sent som jeg gjorde (i uke 40). Det er legen som tar de faglige avgjørelsene og som sitter med siste ordet, men jeg tror at en god lege lytter til pasientene sine. Uansett har jeg tro på at hyppige kontroller kan ta vekk noe av byrden knyttet til engstelse og usikkerhet. Opplever du at du blir tilbudt for få ultralydkontroller, ta det opp med legen din og legg frem hva du ønsker.

Bare spør ytterligere om dere lurer på noe!

Til slutt lurer jeg på: Om du har mistet et barn og har vært/ er gravid på nytt - hvordan var/ er din oppfølging i svangerskapet/-ene etterpå? Var/ er du fornøyd? Interessant for både meg og andre englemammaer å lese.

Gonatt! Og ha en fin 17.mai i morgen!

torsdag, mai 15, 2014

Tanker og følelser når det er mindre liv i magen. Og et besøk på sykehuset.


Bildet er funnet på Facebooksiden til den nydelige englemammaen bak DENNE siden.
 
♥ ♥ ♥
 
Som jeg skrev sist, har dette svangerskapet vært bedre med hensyn til den mentale og følelsesmessige biten. Den gamle graviduskylden kan jeg nok se langt etter, men det er godt å merke at det i alle fall oppleves en god del lettere denne gangen. En ting er at jeg har en god erfaring til å flyte på - forrige graviditet endte med en levende baby -, noe annet er dette med morkakens plassering. Det å jevnlig kjenne liv hjelper enormt. Når det iblant blir mer stille og jeg kjenner uroen komme, blir jeg ofte beroliget av et plutselig kraftspark et kvarter etterpå.

Til nå har ikke uroen rukket å bevege seg over i det grusomme angstlandskapet der jeg febrilsk klemmer og kjenner, drikker saft, tygger isbiter, ligger på ryggen og blir fylt med ukontrollerbare tankestrømmer i retning: "Nå er babyen død - hva gjør jeg nå - hvordan skal jeg kunne klare å gå gjennom dette en gang til - hva med gravsteinen - det er ikke plass til enda et navn - hvorfor tenkte vi ikke på det - skal vi ha en stor eller liten begravelse?" Med Emil var jeg der mange ganger. Kroppen gikk rett og slett i beredskap. Min forrige erfaring sa at en baby brått kan dø. Uten man merker noe. Og når jeg da ikke kjente liv - over lang tid - og ingenting skjedde når jeg styrtet innpå med saft og dytting, hogg frykten tak. Jeg kjente lite liv hele svangerskapet, og jeg ble utrolig sliten av å hele tiden skulle vurdere om vi burde dra inn på sykehuset. Jeg visste jo det at bare jeg kan redde babyen. Det var min oppgave å passe på, og det å ta risker i forhold til dette var ikke noe jeg kunne tillate meg. Da vil jeg aldri kunne tilgi meg selv, husker jeg at jeg tenkte. Turene inn til sykehuset opplevdes belastende, selv om lettelsen var stor da jeg fikk gode beskjeder. Det var ganske spesielt å ligge på undersøkelsesbenken i uke 29 og ikke kjenne en døyt, mens Emilgutt syklet rundt med fotballlegger og dultet bort i morkaka.

Denne gangen har jeg sluppet unna ekstra sykehusbesøk - inntil ikveld. De siste dagene har jeg kjent mindre liv, noe som har vært ubehagelig og vanskelig. Jeg har jo kjent liv, så det har ikke vært så ille som sist, men det har vært markant mindre, som om mønsteret har endret seg. Det suger krefter ut av en å gå og lure, kjenne etter, vurdere om man eventuelt skal sjekke det opp. Kanskje kjenner man en romstering - ja, det er jo liv der inne - men når sparkene oppleves svakere og sjeldnere begynner tankene å rulle. Hun lever, men er det noe galt som er på vei til å skje? Er flowen i navlestrengen dårligere? Er det en infeksjon? Eller har hun bare snudd seg og sparker innover? Hvordan skal JEG vite?

Tre kvelder har jeg holdt på sånn. Jeg har vært på nippet til å dra inn på sykehuset, men så har det heldigvis - i siste sekund - kommet et par kraftspark. Når jeg kjenner det skikkelig fra utsiden, da makter jeg å slappe litt mer av. Så har jeg klart å tenke: Nei, nå velger jeg å tro at hun har ligget rygg mot rygg og syklet rundt i fostervannet. Eller snudd seg og sparket innover. Et par gode spark kan umulig bety at hun er syk. Med litt vaklende følelser, har jeg klart å falle til ro for kvelden, før det neste dag har vært på'n igjen. Hvorfor er det så lite liv på dagtid? Er hun svakere enn hun pleier likevel? Bør jeg dra inn på sykehuset? Er det noe babyen - eller kroppen min - prøver å si meg? Åh, alle disse vurderingene! Man kan bli "gal" av mindre. Igjen har tankene kommet om at det bare er jeg som kan redde babyen. For det er jo filler'n meg bare jeg som kjenner eller ikke kjenner dette her!

Det går med utrolig mye energi når dette fyller tankene mine gjennom dagen. Jeg faller litt på utsiden av meg selv og strever med å konsentrere meg fullt og helt om det jeg skal. Jeg gjør jo pliktene mine, men hele tiden så ligger usikkerheten der. Er dette naturlig eller er det noe galt er inne? I slike stunder savner jeg graviduskylden noe så til de grader.

I ettermiddag, kjente jeg at nok fikk være nok. Vi var likevel ute og kjørte, og på vei hjem sa jeg bare til Mr Amélie: "Jeg ringer sykehuset. Bare sett meg av, for nå orker jeg ikke lure mer." Jeg kjente noen spark, men siden det var mindre liv, merket jeg behovet for å vite om alt var i orden. For en lettelse å møte en av favorittjordmødrene på tråden! Den som besvarte telefonen, var jordmoren som tok imot Jesper. Hun kjenner historien vår og gjenkjente også stemmen min. Bare kom! Vi venter på deg. På vakt var også hovedlegen min (Også hun en helt fantastisk person!), og selv om det ikke var hun som tok sjekken, var det betryggende å vite at hun var i nærheten. Jeg kjente ikke legen som foretok ultralyd, men han møtte meg på en så god måte, var forståelsesfull, grundig og informerte underveis om alt som var i orden. Jeg fikk bekreftet mine mistanker: Bittelillesøster har nok bare byttet litt posisjoner der inne de siste dagene, for alt var bra og hun sparket vitalt i vei. For en lettelse! Det innerste følelsen sa nok dette, men det var nødvendig for meg å vite det etter så mye tankeromstering og "lure-på-engstelse" de siste døgnene.

Mange klager på ting innen helsevesenet, og visst finnes det nok både dårlige helsearbeidere og ting som ikke skal skje, men jeg vil benytte anledningen til å rose føde- og barselavdelingen på sykehuset jeg hører til opp i skyene! For en gjeng med fantastiske mennesker - i hvert fall de jeg har møtt og forholder meg til! Jeg hadde et par blandede opplevelser i forrige svangerskap, men ikke de store greiene, så alt i alt må jeg bare si at jeg har gode erfaringer. Jeg har født tre ganger, vært gjennom to normale fødsler og en dødfødsel. Dette er mitt fjerde svangerskap, og jeg har til sammen truffet ganske mange av legene, jordmødrene og barnepleierene der borte. Jeg er så takknemlig for at jeg har blitt møtt på en god måte så utrolig mange ganger. Jeg får veldig svært god oppfølging i svangerskapet, og jeg føler alltid at jeg kan ta kontakt. Og til dere som er jordmødre og barnepleiere der ute: Dere er en egen rase. Jeg føler i grunnen det er stor overvekt av mennesker i kategorien "rause, hjertevarme mennesker som byr på seg selv" blant akkurat disse.

Så får vi håpe noen der inne på avdelingen får med seg dette. Det tror jeg nok - uten at jeg vet helt hvem som fortsatt leser her inne.

Flere har spurt hva slags oppfølging jeg har i dette svangerskapet. Det skal jeg svare litt ordentlig på en av de neste dagene. Jeg håper inderlig jeg får til å skrive litt mer fremover generelt. Det er ikke alltid så lett i den fasen jeg er i nå - graviditet, jobbplikter, trøtt på kveldene, bajasgutter, hus og hjem - men jeg er full av tanker om alt mulig som presser på. Jeg trenger egentlig skrivingen for å bearbeide, så håper jeg finner roen til å sette meg ned med litt konsentrert skribling.

Vi høres! Takk for koselige hilsener og kommentarer! Alt leses, selv om jeg ikke alltid får svart på alt sammen. Dere er gode!

onsdag, mai 07, 2014

Oppdatering på svangerskapet - uke 25

Burde vel kanskje begynt med statusrapporter før - ikke vet jeg om det er så interessant heller - men det er alltid noen som liker å følge med på den slags. Derfor, her kommer en aldri så liten oppdatering på svangerskapet så langt. Det fine 3D-bildet under er fra ultralyd forrige uke (uke 24). Synes hun ligner på Emil når han sover, men også med trekk fra Jesper og Amelie.


♥ Termin: 23.august

♥ På vei: 25 uker akkurat! Hurra!

♥ Igjen til termin: 15 uker (men siden jeg skal igangsettes to uker før, er det ca 13 uker igjen.)

♥ Kjønn: Jente

♥ Bestemt navn?: Ja, vi tror vi har landet. Det er et navn vi har likt lenge og som klinger bra sammen med de andre navnene i søskenflokken. Det består av et kort og litt snertent navn, og et lengre og mer 'staselig' navn, akkurat slik brødrene har.

♥ Aktivitet på meg: Her blir det ren copy-paste fra forrige svangerskap og statusrapporten fra uke 25, hehe: Litt for lite aktivitet, gitt. Det blir litt sykling til og fra jobb og barnehage, gange til og fra buss, en gåtur en sjelden kveld innimellom. Men jeg har et mål om å bli flinkere fremover.

♥ Aktivitet innenfra: Denne gangen er det godt med liv! Jenta er en aktiv sparkepike, og nå kan det også kjennes fra utsiden. Morkaken ligger bak, og det er så stor forskjell fra forrige gang, at jeg svever på en sky av lettelse og lykke. Det er rett og slett en vesentlig grunn til at dette svangerskapet oppleves bedre enn det forrige, i hvertfall i forhold til den mentale/ følelsesmessige biten. Fysisk har det vært mye tyngre.

♥ Vektøkning: Ca 3-4 kg.

♥ Strekkmerker: Nei. De eneste merkene jeg har, er blåmerker på magen pga Fragmin-sprøyter. Jeg går på blodfortynnende også i dette svangerskapet. Det ser helt grusomt ut, men jeg føler meg tryggere, så verdt prisen.

♥ Plager: Dette svangerskapet har vært tyngst rent fysisk av alle fire jeg har vært gjennom. Kanskje det har sammenheng med at jeg denne gangen har to aktive gutter å ta meg av ved siden av med alt hva det inkluderer av heisastemning, oppvåkninger om natten (Emilsen), planlegging av barnehagetøy til to, masse klesvask, middagslaging og alt annet man må passe på. Takknemlig for å være to om jobben, kjenner jeg. Kvalme- og trøtthetsperioden var intens, veldig tung og varte frem til uke 18-19. Så kom sykdom på toppen noen uker. Det har tatt lang tid å hente seg inn igjen, og jeg er egentlig ikke helt på topp enda. Men - det går fremover! Jeg er ikke kvalm lengre, jeg har mer overskudd, og jeg er glad for å ikke ha store bekkenløsningsplager. Det hender jeg har litt ligamentsmerter, men ikke noe stort problem. Har ikke halsbrann eller andre klassiske gravidplager. Hurra!

♥ Noen matkick?: Ekstremt glad i brødmat, godteri, sjokolade, pølse, hamburger, pizza... Ja, rett og slett alt slikt som man ikke skal spise for mye av. Har heldigvis blitt flink til å kontrollere det, så spiser i grunnen ganske sunt, men med noen utskeielser iblant. Siste kicket nå er den nye Kesam-typen med lime. Me oh my! Himmel på jord for alle gravide som elsker syrlige ting. Den og jordbær, banan eller blåbær, og jeg er helt solgt. Ellers er jeg veldig glad i skinke og ost på brødskiva, avocado med salt, pepper og tomat, pluss vaniljeyoghurt med kornblanding.

♥ Barnerom ferdig: Bittelillesøster skal selvfølgelig sove inne hos oss, men klær og utstyr blir inne på babyrommet, altså sammen med Emil sine ting. Litt usikker på om vi skal gjøre så mye med rommet før jenta kommer, men planlegger en lett oppfriskning av farger og dilldall når vi er ferdige med et par andre prosjekter. Har noen ting liggende etter Amelie.


♥ Siste innkjøp til babyen: En hvit, liten tights fra Newbie. Og før det; ursøte sandalsko fra HM og noen fine bodyer.

♥ Humør: Omtrent som det pleier. Okey, litt mer emosjonell og lettrørt, da, men ikke de store svingningene.

♥ Neste kontroll: 20.mai. Vært på ultralyd og kontroll før i dag.

♥ Oppfølgingsplan: Dette utdyper jeg litt senere.

onsdag, april 30, 2014

Leserspørsmål: Den stripete plastryen


Fikk et leserspørsmål her om dagen. Det lød slik: "Kvar er den fine plastryen fra? :-)"

Den er fra den svenske kjeden Rusta, en butikk som kan minne litt om en krysning mellom Clas Ohlson og Jula, bare enda billigere. Plastryen er 70 cm x 180 cm og kostet 199 kr. Fin og billig - det er noe vi kan like. Vi handlet vår på Nordbysenteret sin Rusta-butikk.

Ha en fin kveld! Alt var fint på ultralyd i dag. Har lagt ut et bilde på Insta, lager kanskje et innlegg her på bloggen i morgen. Hurra, nå har jeg passert 24 uker!

Frokosttips: Tomat med mozzarella og urter

I dag har jeg fridag. Det vil si at jeg har mulighet til en deilig frokost i ro og mak. Noen ganger har jeg barna hjemme, men i dag er det bare meg. Kjenner at det gjør litt godt akkurat denne dagen. I dette svangerskapet har jeg, etter at kvalmen gav seg, hatt både ekstrem matlyst og latterlige 'cravings' etter usunne ting. Mens jeg knapt hadde lyst på sjokolade da jeg gikk gravid med Emil, går jeg nå av skaftet bare jeg hører det knitre i et papir eller jeg suser forbi godtehylla i butikken. Jeg holder også på å brekke meg av fisk og går rundt og har lyst på pizza, pølse og hamburger til stadighet. KJIPT. Junkfood-cravings liksom? Jeg prøver å passe på, men har nå en periode ikke vært like flink. Påsken var en eneste stor utskeielse.


Jeg har derfor etter ferien bestemt meg for å ta litt tak i dette, for jeg ønsker å ta hensyn til både babyen i magen og min egen kropp.

Målsettingene mine er: Lite godteri - mer grønnsaker - mer fisk eller Omega 3 i en eller annen form (f.eks oljen Udo's Choice) - mindre brød. For brød er også noe jeg higer etter mange ganger om dagen. Nå er ikke jeg noen lavkarbo-person, men jeg har tro på å begrense inntaket av hvitt mel. For min del handler det ikke om å droppe brød, men å redusere mengden, bytte ut enkelte brødmåltider med andre ting, og i tillegg passe på at brødet er grovt nok.


Jeg har i den sammenheng lyst til å dele et frokosttips med dere som er helt fantastisk! Fikk ideen i går, og selv om det ikke handler om å finne opp kruttet på nytt, handler det for meg om å sette gode alternativer i sving som jeg ikke har tenkt på i det siste. Kom nemlig på at jeg er veldig glad i baguett med tomat, mozzarella og urter når jeg er på kafe. Hva med å lage en rett basert på sistnevnte, droppe baguetten helt, og innimellom heller ty til en liten skive? Prøvde det ut i går kveld, og det var helt fantastisk! Lagde det igjen til frokost idag. Dette er desidert min nye cravings! Jeg regelrett slurpet det i meg! He he.


Nå har ikke jeg telt kalorier og slikt, men tenker at denne frokosten er mer basert på grønnsaker enn brød. Dessuten er olivenolje og avocado gode kilder til sunt fett. For min del måtte jeg ha en myk overgang og valgte å ta med en skive ristet brød, men kommer andre ganger til å droppe dette. Siden jeg elsker avocado, har jeg det som ekstra tilbehør. Mmm! Sunt og godt. Over ser du ingrediensene: Moden tomat, italiensk krydder, godt salt (dette er fra Nicolas Vahe og heter 'The Secret Blend'), pepper, revet mozzarella (denne er pasteurisert - dessuten varmebehandles osten), basilikum, organo, avocado og olivenolje (som jeg glemte ta med på bildet).

Gjøres slik:

Skjær tomat i skiver og legg det i en ildfast form du har dekket med olivenolje. Dryss over ost, krydder og friske urter. Sett i ovnen på 180-190 grader til osten har smeltet. Server så med hakket avocado med litt italiensk krydderdryss. (Dette krydderet er helt fantastisk - vi bruker det til alt.)

Dagens tips fra meg! Jeg spiste forresten en skål med yoghurt, blåbær og banan til dessert for å bli tilstrekkelig mett. :)

Og nå lurer jeg på: Har dere noen gode tips tilbake? Til alternative, sunne frokoster, lunsjer og kveldsmatmåltider, gjerne uten eller med begrenset mengde brødvarer? Havregrøt spiser jeg allerede, men kom gjerne med tips til f.eks gode salater og andre ting jeg ikke har tenkt på før.

Ha en god dag! Jeg skal på ultralyd senere i dag og ser frem til å titte inn til bittelillesøster igjen!

tirsdag, april 22, 2014

Påskeferieslutt og ny uke

Tirsdag morgen, og sola skinner. Begynner litt senere idag og har valgt å ha Jesper hjemme på morgenen. Han har vært ganske forkjølet, og etter en del hosting på nettene, fant vi ut at det var godt for han å få sove litt lenge idag. Nå har vi spist frokost sammen i senga, og mor skynder seg å skrive noen linjer på dataen mens go'gutten min ser på 'Supertrioen' på Netflix. (Alaaarm, det er noen som ringer...) Snart girer vi opp og drar til barnehage og jobb.


Vi har hatt en super påske! For et vær! Etter Sverigeturen, har vi hatt deilige dager hjemme med late morgener, grilling, småturer, oppussing, Poirot-titting, påskeeggjakt, besøk, familietid, sykkelturer og verandakos. Spesielt søndag var en helt nydelig dag. Måtte bare gni det inn på facebook - og jeg var visst ikke den eneste. Utrolig hva litt varme og solskinn kan gjøre! Det jeg skrev, oppsummerer vel feelingen vi satt igjen med etter helgen. Er så klart ikke bare ferie når man har to aktive barn å ta seg av, men når omstendighetene er som under, blir alt så utrolig mye lettere.

"1.påskedag og ren og skjær i idyll. Er ikke det hele tiden, altså, men idag kunne ikke livet vært bedre. Sola skinner, lite vind, dørene står åpne, barna springer ut og inn av hagen. Jesper har akkurat blitt kjent med the girl-almost-next-door, og de er så søte sammen der de veksler på å leke her og der. Lammestek i ovnen og vaniljeostekake med oreo til kjøling, snart kommer storesøster, og resten av kvelden og morgendagen er helt fri. Lov å glede seg litt da. God påske!"



Håper dere har kost dere like mye som oss. Nå begynner hverdagen igjen - og solskinnet fortsetter visst. Hurra! Ha en god uke!

 

fredag, april 18, 2014

Lillebror og jeg på graven


I slutten av mars, da Jesper var med papsen på et arrangement, dro Emil og jeg til graven for å gjøre det litt vårfint.  Dette var en av de første litt ordentlige soldagene. Så utrolig nydelig ute! Jeg hadde i tillegg akkurat blitt frisk etter tre uker med sykdom, så det var helt fantastisk å sykle avgårde med en nynnende 1,5-åring i sykkelsetet og med kurven full av blomster.



Dette var første gangen Emilsen var med på denne måten. Han har jo vært med og vært tilskuer fra vogna, men aldri vært med og stullet og stelt selv. Ble så rørt inni meg da jeg så hvordan han holdt på. Minte meg sånn om Jesper her. Synes 2-årsalderen som lillebror går i møte er en så fin tid. 


Så koselig å se lillebror i aksjon.  En ivrig arbeider! Fine Emilgutt.


Jord overalt! Han styra og holdt på. Målet var liksom å få vekk snusk og snask fra graven, men da vi dro derfra var den visst dekorert med jord både her og der. Raringen min.


Det var ikke vann i kirkegårdskranene enda, men vanning må til allikevel.

Noen ganger tenker jeg på hvor feil det er å ha en barnegrav å gå til. Samtidig så har vi blitt vant til det. Graven er Amelies lille hage. Hun er ikke her hos oss, så det å gjøre det pent på graven er en praktisk måte å arbeide videre med sorgen på. Midt i 'det feile' ved det å stelle en barnegrav, kan jeg oppleve skjønnhet, ro og tilfredsstillelse når jeg er på kirkegården. Det er så vakkert der. Synes akkurat hennes gravsted er så nydelig. Jeg kan kjenne takknemlighet for det.

Når jeg har med meg barna, kan jeg merke det rykke i tråder dypt der inne. Det gjør vondt, spesielt når jeg tenker på omfanget av tapet og det å miste en søster, men samtidig kan jeg bli rørt og beveget. Barn er barn, og de gjør det hele så naturlig og fint. De løper og ler, herjer rundt, kaster jord og bruker graven som klatrestativ. Livsgleden smitter over, og jeg kan kjenne på denne... - ja, dype takknemligheten for det jeg har i livet mitt.

Senest ikveld var jeg inne og strøk Emil over kinnet etter at han hadde sovnet. Han var så nydelig og fredfull, og det føltes som en umulig tanke å leve et liv uten han. Men så vet jeg jo det at Amelies død nettopp gav han livsgrunnlaget, og da kjenner jeg på svimmelheten og denne matematikken som aldri går opp. Det er her sorgen og gleden vandrer så innmari til hopes, for å si det slik.

Mest av alt føler jeg meg rik og takknemlig, med et savn i hjertet, men med ærefrykt for livet og for hva det kan  innebære.

mandag, april 14, 2014

Påskeferie og todagerstur

Sitter her ved spisestuebordet og nipper til kaffekoppen mens jeg føler vårværet på utsiden og nyter fuglesangen inn gjennom vinduet. Helt utrolig hva litt nydelig påskevær kan gjøre med humøret! Har akkurat fortært litt yoghurt og müsli, besvart en del mailer, lest nyheter og lagt inn bilder på pc'en. Før dette har jeg gjort unna en del husarbeid. Jeg får aldri gjort en brøkdel av de millionvise punktene på ønske-to-do-lista, men jeg i dag velger jeg å glede meg over alt jeg faktisk har gjort. Snart skal jeg ut å hente barna i barnehagen. Jesper hadde to fridager forrige uke og Emil sin faste pappapermdag, så vi valgte å krysse av på to korte barnehagedager på begynnelsen av denne uken. Vi har vært så enormt på etterskudd med alt pga min gravidform, sykdom i flere omganger og intensiv jobbperiode på Mr Amelie, derfor er det godt å komme litt a jour nå på begynnelsen av påskeuka.

 
En litt trøtt Emilgutt - ellers fornøyde gutter på tur! :) Nydelig sol i Strømstad!

Vi har forresten hatt en helt super pangstart på ferien! I helgen var vi to dager i Sverige. Vi tok Strømstadbåten kl.10, nøt buffetbrunsj alle mann og gikk i land i strålende sol. Tusling og tasling i sentrum, god mat, slow motion-modus, jungelland på gutta begge dagene og shopping på mor. Vi synes Norbysenteret er helt topp, vi.


Herlighet, se på de finingene der 'a!

Når man har vært skikkelig dårlig, kvalm og på toppen syk gjennom hele vinteren, kan en todagers Strømstadtur med masse familietid fortone seg som rene himmelen!


Kos på Cafe Nord...

Det er så godt å komme seg bort litt. Skifte beite, bare gjøre noe annet. Jeg tror det kjennes ekstra godt når man har vært så mye inne og hjemme som jeg har vært de siste månedene.


For å si det sånn - det smilet der sier alt! Jespersen har alltid noe på lur. Her i kongestol, som han sa, på kafe. Ingen liten gutt lenger.

Må si jeg er glad for denne miniferien vår. Så godt å bruke masse tid sammen med familien sin. Veldig fornøyd med en del gode kupp i Sverige også. Har kjøpt fine joggesko til tre av fire i familien, deriblant meg. Kanskje jeg kan få litt mer sus over denne skrotten fremover? Det merkes de luxe at jeg har vært mye i ro i vinter. Nå skal det bli mer gåturer, og til høsten begynner jeg å jogge igjen.


Og se på han her 'a! Ingen baby lenger. Mange meninger, en god porsjon vilje - og for øyeblikket litt snurt over å måtte sitte fastspent til barnestol.

Nå gleder vi oss til en påske med masse go'vær! Ønsker dere alle en god ferie! :) Jeg vet jeg stadig håper på bedre skrivetider, he he, men denne gangen tror jeg faktisk jeg skal få satt meg litt mer ned ved dataen. Vi høres!


Elsker mine nye joggesko (og den nye svarte og hvite plastfilleryen jeg står på)! Adidas sitter som støpt på foten min, de er snasne å se på - og ikke minst; de er supre for meg som sliter med overpronasjon. Gjorde ikke noe at de var på halv pris heller. :) Nå skal jeg ut og gå!

fredag, april 04, 2014

God helg!

 
Et lite livstegn til ære for min faste leser Jordmor-Beate og dere andre som tålmodig venter på oppdatering. Koselig med etterlysning - her er jeg! Alt er bra, men vi har akkurat hatt en lang periode med mye sykdom. Forferdelig slitsomt. Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om akkurat det, men skal spare dere for detaljene. Kan bare si det sånn at nå som mor endelig er frisk igjen og vårsola skinner, så blomstrer jeg mer enn noen gang. Når jeg attpåtil har vært på ultralyd denne uken, sett at alt er bra med den lille snuppelura og vet at jeg er halvveis og vel så det i svangerskapet, så er det grunn til å rope hurra.

Håper jeg får mulighet til å skrive litt mer i helgen; eller i det minste vise noen koselige bilder fra den siste tiden. Her står nygrilla pølser på bordet. Grillukt - ingenting slår det en tidlig aprildag!

Med dette tøffing-bildet av Emilsen ønsker jeg alle sammen en god helg!

fredag, mars 14, 2014

Ordinær ultralyd


Som jeg skrev - i dag har vi vært på den ordinære ultralyden. Den er alltid litt spesiell, for på den er det full gjennomgang av hele babyen; hjerte, nyrer, lunger, fingrer, tær, lepper og alt som eventuelt kan indikere om ting er eller ikke er som det skal.

Vi er så lettet, for alt ser ut til å være bra med Bittelillis: Organer fine, et hjerte med fire kamre, godt med liv... Hurra!

Og så er det visst en lillesøster som kommer til oss i august - akkurat som Jesper har sagt, og som de fleste av dere gjettet. Jordmor pekte på og telte de velkjente strekene to ganger og var helt sikker i sin sak. Klarer nesten ikke tro det... For selv om det viktigste for oss er at barnet er levende og friskt, så rører det ved en ekstra streng dypt der inne at det er en lillesøster som kommer til oss.

Det blir fint og rart å hente frem alle tingene etter Amélie. Og så er jeg spent på om bittelillesøster ligner på søsteren sin. Hadde vi fått en lillebror hadde jeg opplevd en dypere mening med det, men når jeg nå vet at det kommer en søster, merker jeg at det kjennes... Vet ikke om jeg finner ordene... Begynner bare å gråte når jeg tenker på det. Det kjennes bare utrolig spesielt. Det rører ved Amélie-strengene på en slik måte som gjør...-  godt i hjertet.

Jeg er utrolig glad for at morkaken ligger bak mot ryggen denne gangen, for det betyr et svangerskap med mer merkbart liv. Det var utrolig tøft å oppleve en så "stille mage" i hele det forrige svangerskapet. Jeg håper og tror at jeg skal få kjenne enda mer på gleden over å gå gravid denne gangen, selv om jeg ikke klarer å slappe helt av og lurer på om det likevel er noe galt med babyen. Er ikke hodet litt rart? Kan det være en skjult diagnose? På bildet ligner hun litt på en ape... Og hvor er nesa? Jeg må le, men sånn holder jeg på... - i fullt alvor. Jeg er livredd for å miste henne, men vil-vil-vil av hele meg tro at dette skal gå bra.

Velkommen bittelillesøster! :)

onsdag, mars 12, 2014

The beauty of a rainbow

“It is understood that the beauty of a rainbow does not negate the ravages of any storm. When a rainbow appears, it does not mean that the storm never happened or that we are not still dealing with it’s aftermath. It means that something beautiful and full of light has appeared in the midst of the darkness and clouds. Storm clouds may still hover, but the rainbow provides a counterbalance of color, energy and hope.” -unknown

Ja, akkurat slik er det...  Idag kjenner jeg på dyp takknemlighet for Emil, vår 'rainbow baby', som kom inn i livet vårt og skapte glede og skjønnhet. Vi savner jenta vår mer enn noen kan ane - sorgen teller ikke år - men midt i dette kjenner vi oss så RIKE som har fått de barna vi har - Jesper og Emil - og som attpåtil venter på en ny, liten regnbue. Livet kan være vakkert selv om man lever med sorg og savn, og det håper jeg kan være en oppmuntring til den som er midt i den rå sorgen akkurat nå.
PS! Takk for hjertevarmende hilsener i det siste. Koselig med alle som engasjert seg og gjettet om vi får gutt eller jente. Vi vet det enda ikke, men den ordinære ultralyden er fremflyttet til førstkommende fredag, så kanskje vi får en sneekpeek da? Hadde vært stas, selv om det aller viktigste er å høre om alt er bra med bittelillis. Har vært litt urolig de siste dagene, men idag turte jeg å ta frem babywatcher'n. Jeg bruker den svært lite. Er så redd for å ikke finne hjertelyden at jeg vegrer meg for å utsette meg for akkurat det, men idag bare måtte jeg. Måtte lete litt - grusomme sekunder - men fant både min og babyen sin. Da er det liv der inne! En stor lettelse. 

mandag, februar 17, 2014

Gutte- eller jentefeeling?


Jeg fikk spørsmål på Instagram her om dagen om jeg har gutte- eller jentefeeling i forhold til babyen i magen. Tenkte jeg kunne svare på det her.

Jeg vet rett og slett ikke, jeg. Mens jeg ofte har følt jeg har god intuisjon når det gjelder andre ting, har min magefølelse i forhold til baby og kjønn som regel vært helt ELENDIG. Med Jesper var jeg skråsikker på at jeg ventet ei jente - det finnes jo en myte om at man blir mest kvalm med jente i magen - men også fordi jeg "følte det på meg". Så kom jeg på ultralyd, og der var det en gutt, gitt. Svangerskapet med Amélie var omtrent identisk med svangerskapet før, derfor helte jeg mot at jeg ventet en gutt til. Men nei, inni magen lå ei lita jente. Jeg syntes det var en fryktelig spennende tanke å skulle bli både gutte- og jentemamma.


Jeg ble aldri en utøvende jentemamma. Amélie døde inni magen, og tomrommet jeg kjente på etterpå, var et vanskelig og komplisert tomrom av sorg, savn og følelsen av å bli fratatt noe. Det tomrommet er der på et vis enda. Da jeg ble gravid fem måneder etter at jenta vår døde, så jeg for meg en lillesøster som skulle få arve Amélies ting. Det virket liksom mest logisk inni meg. Men - inni magen lå fineste Emil. Jeg skrev ganske personlig om disse tingene halvveis i svangerskapet. (HER og HER.) Jeg hadde noen prosesser rundt dette, men størst var gleden over enda et friskt barn. Etterhvert opplevde jeg en ENORM glede rundt det å skulle få ha to brødre - og den gleden har vedvart noe så inn i hampen.

Når jeg ser på de to guttene mine, blir jeg helt myk i hjertet. De er så fine. De passer så godt sammen - og jeg klarer ikke se for meg at vi skulle hatt noen andre enn Emilsen. Jeg har aldri, ikke en eneste gang, sett på han og tenkt han skulle vært en annen. Fra første sekund kjente jeg en intens kjærlighet og en følelse av... - noe større. Han var den rette for vår familie. Jeg er en stolt guttemamma på grensen til tussete myrsnipemamma. Jeg har troen på at disse fine guttene her, som er så meddelsomme og følelsesmessig engasjerte, kommer til å fortsette å være nære på et eller annet vis, også når de blir eldre. Jeg håper i alle fall det.


Smelt, smelt og totalsmelt...

Så, med tanke på den elendige magefølelsen min i de andre svangerskapene, føler jeg meg denne gangen totalt uvitende og åpen for det meste. Jeg er mye mer kvalm enn jeg var med Emil i magen. Jeg har også vært - og er - usigelig trøtt. I så måte er dette svangerskapet annerledes enn det forrige. Men - slik var jeg jo da jeg var gravid med Jesper og med Amélie også, så dette sier ikke så mye. Dessuten tror jeg ikke helt på denne kvalme-myten.

Kjennetegn ved dette svangerskapet har oppsummert vært:

ᴥ Merket jeg var gravid før positiv test (tidlige symptomer - og kankje litt typisk fjerdegangsgravid?)
ᴥ Fryktelig kvalm
ᴥ Usigelig matt og trøtt. Typ sengeliggende.
ᴥ Små kviser og blass hud (gikk fra å føle meg fresh og fin til "fæl og sliten" på noen dager. Føler meg fortsatt det siste...)
ᴥ Fett og livløst hår. Merkelige greier, men det oppfører seg rett og slett annerledes enn når jeg ikke er gravid. Ekstra ille denne gangen. (Woho - føler meg lekker om dagen, asså!)
ᴥ Til tross for kvalme, har jeg hatt øyeblikk med kick på søte ting. ... Som selvfølgelig har endt veldig dårlig. Ugh! Før kvalmen ble superintens i uke 6-7, hadde jeg ekstrem sjokoladehunger. Det hadde jeg ikke med Emil. Spiste knapt sjokolade i det svangerskapet.
ᴥ En del hormonelt basert hodepine.

Jeg tror noen av disse kjennetegnene i følge mytene forbindes med jentesvangerskap, men jeg vet ikke helt, jeg. Jeg hadde jo sykelig kick på f.eks surt smågodt da jeg hadde Jesper i magen også. Skjønner ikke helt at et svangerskap skal føles så forskjellig basert på babyens kjønn. Høres litt mystisk ut.

Hm. Når jeg ser på de siste ultralydbildene, tenker jeg gutt. I følge ultralydtermin, har jeg visst også hatt en mye tidligere EL enn normal syklus vanligvis er. Det gjør at jeg tenker at det sikkert er en guttesvømmer som har kommet først i mål. Vi har snakket om guttenavn og har til og med landet på en favoritt. I dag tenker jeg jente. Kanskje spesielt fordi Jesper snakker så mye om å få en lillesøster. Da jeg la han på lørdag, ba han plutselig om akkurat dette i aftenbønnen sin - helt ut av det blå: "Kjære Guuud. Jeg ber... om at jeg skal få en søster. Og atte hun ikke skal dø." 

Noen er opptatt av å understreke at kjønn er uviktig. Man skal ikke under noen omstendighet gjøre seg opp for mange tanker og forventninger rundt dette - det er nemlig tabu. Vel, kjønnshysteri har jeg liten forståelse for - jeg mener også at takknemligheten over å kunne få barn er det aller største. Jeg tror vi får de barna vi skal få. Men - jeg synes det er må være lov å sette noen ord på de innerste tankene sine. Det kan være grunner til at de er der. Det å gå på oppdagelsesreise inn tankene og følelsene sine, kan være berikende og gi ny innsikt.

Jeg for eksempel har alltid tenkt jeg kom til å bli jentemamma, mye fordi jeg har et nært forhold til både mamma og søstrene mine. Jeg vet også at den som får komme tettest på når en datter får et barn - det er gjerne barnets mormor. Jeg kunne aldri hatt noen andre enn mamma her hos meg de første dagene etter fødslene mine for eksempel. Skal jeg bli svigermoren og farmoren skjøvet i bakgrunnen en gang der fremme? (Jada, bare les kvinneguiden.) Jeg tror det er slike tanker som har ulmet i bakgrunnen når jeg har lurt på om jeg har ventet jente eller gutt. Men så har jeg opplevd å få verdens fineste gutter, og når jeg ser på dem, tenker jeg at jeg aldri i verden ville hatt noen andre. Jeg identifiserer meg sterkt med å være guttemamma. Kanskje jeg til og med kan bli en all right svigermor en dag? Mange biter faller på plass når jeg tenker på guttene mine.

Kjønn er på et vis "uviktig" i den store sammenhengen. Men - hvilke kjønn barna har er likevel avgjørende. Ingen gutter er like, ikke jenter heller. Barn har ulike personligheter og interesser. Mine gutter skal få lov til å blomstre og utfolde seg ut fra hva de liker og hvordan de er. Vi bryter gjerne noen mønstre her i gården. Men - det er gjerne slik, at livet vårt kommer til å bli preget av at vi er gutteforeldre. Det ER det allerede. Jeg synes ikke kjønn er det viktigste, men at det er interessant? Ja. Spennende? Ja. Og at det avgjør en hel del saker? Ja, det gjør det. Det har for eksempel vært litt rart for to av venninnene mine og jeg at "veiene har skiltes litt" når det gjelder barna våre og fritidsaktiviteter. Jesper var ikke så veldig interessert i ballett, kan du si.

Jeg forbereder meg på begge kjønn og gleder meg til å finne mer ut av hvem den lille mageboeren er. Tenk - hvem bittelillis er, er allerede avgjort. Jeg vet det blir det rette barnet uansett. HE or SHE 's gonna rock this family!

Har dere noen feeling, sånn på vegne av? Er det noe i disse mytene? Og har dere hatt rett ift magefølelse og kjønn i deres egne svangerskap? Entertain me! Eller bare gjett hva jeg får. :)

tirsdag, februar 11, 2014

Fire


Som dere skjønner, er det visst enda en grunn til at overskuddet til å skrive ikke har vært helt på topp i det siste. Vi venter nemlig en liten bror eller søster til i august og gleder oss stort!

Idag har jeg vært på ultralyd nr 2 og sett et hjerte som slår, to armer og sprellende bein. 12 + 5 idag. Like rørende og fantastisk hver gang, dette her. Litt mindre rørende er den usigelige kvalmen og trøttheten som har vært like ille som i de to første svangerskapene. Formen er litt oppadstigende, men gleder meg SÅ til jeg er helt på topp igjen! Spennende tider. Vi føler oss litt "crazy", veldig forventningsfulle, litt engstelige og veldig lykkelige.

Håper leserne mine har det bra! :) Ha en fin tirsdag!

torsdag, januar 16, 2014

Gutta boys, familieliv og noen glimt fra høsten 2013

Oktober ble reservert til Capture Your Grief-utfordringen og Infant and Pregnancy Loss Awareness Month. Deretter tok visst bloggen seg en pause før jul (noe jeg skrev litt om for to dager siden - HER). Vel, nå er jeg tilbake, og jeg har lyst til å dele noen bilder fra i høste og tiden frem til nyttår. Selv om det har vært en travel periode, har vi hatt mange koselige opplevelser og øyeblikk med gutta våre. Det er vel der prioriteringen har ligget, for å si det slik. Verdifullt! Her er noen glimt.


I oktober hadde vi noen koselige lørdagsturer. Vi liker å utforske nabobyene i fylket vårt - gir litt feriefølelse. Brødrebildet over er tatt i Larvik. Super dag!


Grei syssel når man skal gjøre klar storebror til utflukt: Gi Emilsen et eller annet han vanligvis ikke leker med. Lillis er som vanlig utforskende.


Jespersen elsker å hjelpe til. Her har han fått lov til å vaske bilen til naboen.


Med fare for å bli beskyldt for mammabobletilstander: Noen ganger blir man bare så varm om hjertet av de merkeligste ting. I høst kjørte stadig storebror i huset rundt med en sær kalott på hodet laget av bilbane. En dag jeg var hjemme med syk Emil observerte jeg denne karen vandrende rundt. Hvem andre enn lillebror insisterte på å ha bilbanekalotten på hodet i nesten to timer mens han gjorde akkurat de samme tingene som Jesper. 'Vil være som deg, jeg, bror'.


Det var mye hyttebygging i høst. Med billettkontroll og utestengelse av lillebror - og dertil en god del storebroroppdragelse.


Jesper har blitt så glad i å tegne det siste halvåret. Det er noen voldsomme produksjoner han står for - både av bokstaver, former, mennesker og dyr - og han insisterer på at jeg tar vare på ALT sammen. Blyantgrepet er videreutviklet siden oktober. Hi hi.


Litt kake- og bollebaking koste vi oss også med innimellom.


Effektiv bruk av tid ved tømming av oppvaskmaskin, oppdaget jeg også en lørdag.


Hverdagsrot og legobygging. MYE legobygging.

 
Jesper fikk 4-åringbok.


Vi hadde flere fine skogturer med grilling på bål - både med og uten vennefamilier. Koselig begge deler!


Lillis på tur!


Og gutta ved bålet. :)


Emil lærte å gå. Først gikk han tolv skritt i september, så var det litt skummelt noen uker før han knakk koden helt. Etter det har det vært mye vandring, for å si det slik. Puh!


Vi hadde en deilig dagstur til Bondal og min kjæres barndomsparadis. Mange hytteturer hit i hans oppvekst.


Jeg hadde en gjesteforelesning om Opplysningstiden og Ludvig Holberg - og valgte å stille opp som hovedpersonen selv. Morsom opplevelse, og jeg fikk kjenne litt på lærergløden igjen.


Vi gjorde mellomstesøsters grav fin til Allehelgensdag...


Gutta og jeg hadde en fin søndagstur en helg Mr Amélie var borte. Blåse bobler er alltid populært!


Det er også husking! Og deilig høst!


Julekalenderen kom opp på veggen! (Småpakker i de tilsynelatende tomme lommene...)


Min hyttebyggende, aktive springe-rundt-omkring-gutt, fikk plutselig smaken på hobbyaktiviteter. Han kan nå sitte i opptil to timer og lage kort, klippe, lime og pynte med glitter rett som det er. Hurra! 


Lillis ville også være med. Mor spilte julesanger på Youtube... (og tok blurry bilder).


Vi fikk til noen julegavehandlingsrunder. Og tok noen brødrebilder med mindre vellykket skru. (Ikke vår Subaru i bakgrunnen...)


Det var nissefest i barnehagen, og jeg rakk å ta bilde av den ene nissen min.


Det var stunder med pur idyll. I desember begynte faktisk søskenkranglingen å avta litt... Phew! Måtte det vare!


Lillis var med mamma på bytur. ...


... Og insisterte på å plukke julekuler fra ammeroms-treet på byens kjøpesenter.


Vi feiret jul hos momo og bess. Stor stas! Mor tok flere blurry bilder i dunkel belysning (fordi hun aldri hadde fått lært seg finessene på kompaktkameraet sitt), og glemte ellers å fotografere noe mer på juleferie.


Så ble det nyttårsaften - selv om dette bildet er fra julelunsjen på jobben min. He he.

Og det var noen glimt fra familielivet vårt i høst. Kjenner det er koselig å oppdatere bloggen litt! Takk for hyggelige tilbakemeldinger på forrige innlegg! Ha en fin ettermiddag!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen